Anmeldelse: “Pappa”, monolog av Sven Nordin

Sven Nordins nye monologstykke, «Pappa!» sto på plakaten i Larvik i kveld. Jeg var tilstede, med “Hulemannen” friskt i minne. Hulemannen så jeg i Grimstad for mange år siden, og jeg ler fortsatt når jeg tenker på endel av stykket. Denne gangen handlet stykket om Nordins møte med farsrolle, og monologen er på en måte en oppfølger av “hulemannen”. Sven Nordin er en mester i situasjonskomikk, og salen brast ut i latter både titt og ofte. Litt for ofte synes jeg, for stykket har også alvorlige øyeblikk, og en ektefølt sårhet når Sven beskriver sine følelser overfor sine tvilling døttere. 

Sven nordinMye av dette stykket handler om selve svangerskapet. Og mer enn hva bare tittelen skulle antyde, gir innholdet god plass til forholdet mellom Sven og hans kone. Hele stykket er fortellingen om kona og fødselen av tvillingdøtrene. Det hele legges på et svært privat nivå, og man er aldri i tvil om at monologen er basert på virkelige opplevelser. Sexlivet og mangelen på det samme er et hett tema gjennom hele forestillingen. Likeledes besøket hos gynekologen og selve fødselen. For meg som er pappa selv var gjenkjennelsesgraden høy under hele stykket, og pappas litt overflødiske rolle i starten blir beskrevet på følgende måte: “Jeg følte meg som et feilparkert spørsmålstegn”. De kjappe replikkene kommer som kaskader av overdrivelser, skeive blikk og mannssjåvinistiske synspunkter. Like ofte er vittighetene, på konas bekostning, en støtte til kvinnen. Men hun får så skautet passer.

Nå er ikke jeg noen anmelder, men jeg anbefaler i hvertfall alle som har mulighet, til å se stykket, kanskje særlig hvis man har barn selv.

Share/Bookmark

Comments are closed.