Befolkiningsvekst – Vår største utfordring

I denne artikkelen må jeg støtte meg på andre, men personlig synes jeg det er veldig rart at ikke flere setter likhetstegn mellom en populasjons utvikling i dyreriket og vår egen populasjon. Dersom man tar et avgrenset økosystem, feks en øy for å ha et enkelt eksempel å gå ut i fra. Dersom man setter i land noen kaniner så vil populasjonen vokse jevnt og trutt, det er nok mat og individene vokser og trives. De to som ble satt i land, blir fort til 5, 10, 25, 50, 150, 370 og videre. Veksten i populasjonen er eksponensiell, og på et punkt vil det begynne å minke på ressursene. Det blir beitet stadig hardere, og i populasjonen som tidligere var sunn og hadde nok mat, bryter det nå ut sykdommer og mange sulter i hjel. Populasjonen stuper. Etterhvert vil nivået på antall individer kanskje ha sunket tilbake til feks 50 individer. Disse klarer seg, selv om det ikke er overflod, og naturen henter seg sakte men sikkert inn igjen. Det blir bedre tilgang til mat, og når tilgangen virker tilstreklig vil populasjonen øke igjen, eksponensielt. Her tar vi bort naturlige fiender etc, så det er mange parametre som normalt regulerer en bestand som er tatt bort. Men forenklet sett så er det dette som skjer i enhver populasjon som får utvikle seg fritt.

Hva så med oss eksponensiell vekstmennesker? Hvorfor skulle vi være annerledes? Vi er nå i September 2010, og den antatte befolkningsmengden på jorden er omkring 6,87 Milliarder mennesker. Så lenge det blir født flere enn det dør fra, vil populasjonen vokse, eksponensielt. I 2007 estimerte man befolkningsveksten til å være 211090 pr dag. Jeg vet at vi kan komme langt med å omfordele verdens ressurser, og jeg vet at det er en brannfakkel, men alle må vel si seg enige om at jorden kommer til et mettningspunkt til slutt? Om det er om 10, 50 eller 100 år vet ikke jeg, men at det før eller siden vil være fullt er det liten tvil om. Vi har kommet veldig langt i legevitenskapen, vi lever stadig lenger og vi kurerer de fleste sykdommer som rammer oss. Dersom vi hadde vært kaniner ville vi ikke ha klart å medisinere oss selv på samme måte, og naturen ville regulert bestanden vår automatisk. Men vi kjemper på en måte mot jordens forsvarssystemer, og så langt ser vi ut til å ha overtaket.

Jeg er fullstendig klar over at dette er svært tabubelagt, og i flere kretser er det uhørt å i det heletatt nevne behovet for en lavere befolkningsvekst. En vanlig grunn for hvorfor man ikke godtar befolkningsvekst som problemstilling, er at dette ville legge skylden på u-landene fordi befolkningsveksten er raskest der.

Som realist støtter jeg meg til befolkningsloven som ble fremsatt av Thomas Robert Malthus, en britisk samfunnsforsker som levde på slutten av 1700 tallet. Han sier at mens befolkningstallet øker eksponensielt, så øker næringsgrunnlaget bare lineært. Det vil derfor alltid være en stor del av befolkningen som lider nød. Nå var han litt vel ekstrem i sine anbefalinger som gikk på at det å hjelpe de nødlidene bare ville øke problemet, fordi ved å gi mat til de sultne kunne de formere seg slik at man i neste omgang ville ha en enda større gruppe som ville lide nød (ref. øya jeg begynte med og kaninene som utarmet øya slik at populasjonen stupte). Tankene til Malthus er ekstreme, og tabubelagt, men de dannet blandt annet grunnlaget for Darwins teori om dyrene og plantenes evolusjonsteori ved et naturlig utvalg. Dette dannet grunnlag for sosialdarvinisme, som desverre fikk en forferdelig utvikling mot slutten av 30-tallet, mer kjent som “rasehygiene” og det forferdelige resultatet så vi under den 2. verdenskrigen.

Matematisk sett vil en eksponensiell vekst alltid krysse en linjært voksende linje, uansett hvor høyt den linjære vekstkurven begynner. Så at problemet etterhvert vfolkehavetil bli svært gjeldene er det ingen tvil om. Dersom veksten fortsetter eksponensielt vil vi før eller siden bli så mange at det ikke finnes noen mulighet til å produsere nok mat til alle. Men akkurat dette er det ikke veldig mange som ønsker å snakke om, og det er vanligere å diskutere omfordeling av eksisterende ressurser (og det er selvsagt også veldig viktig, det er en kvalmende skjevfordeling i verden slik det er i dag. Et bilde på dette synes jeg er spisekonkurranser som dukker opp fra tid til annen, hvor en eller annen blir hyllet for å ha klart å spise 450 kyllingvinger på 4 minutter. Dette er et hån mot verdens fattige befolkning). Men når det gjelder jordens ressurskrise så er det altså bare fordelingen det er aksept for å diskutere, og befolkningsveksten blir betraktet som en følge av, og ikke som en årsak til fattigdom.

Pr i dag kan alle si seg enige om at det er nok mat til alle, vi har nok ressurser på jorden, den er bare fryktelig skjevt fordelt. Men med tanke på vår eksponensielle vekst, vil vi før eller siden komme til et punkt hvor systemet bryter sammen. Og hva da? Skal vi la det gå så langt, eller skal det utarbeides planer for hvordan vi kan unngå dette? Å ikke godta befolkningsveksten som problemstilling, er en strategi som fungerer i det korte løp. Men før eller senere må en generasjon ta den på alvor. Hvis ikke vår generasjon gjør det, så er den eneste konsekvensen at det blir vanskeligere for senere generasjoner å rette på det.

EnesteØrkenlandskap måten vi kan bremse utviklingen på er å sørge for at tilveksten blir negativ. Brutalt sagt så må det dø flere enn det blir født. Det er den eneste måten å snu trenden på. I tillegg er det to ting som må på plass, ressursene må fordeles og forbruk per hode må tilpasses ressursene. Befolkningsvekst i seg selv er ikke et problem, det er ressursbruken som er et problem. Så selv om befolkningsveksten i feks Norge er lav (0,5) så vil denne veksten faktisk være mer dramatisk enn befolkningsveksten i et u-land hvor befolkningsveksten kanskje er opp mot 2,1-2,2%. Dette skyldes at vi nordmenn bruker veldig mye mer av jordens ressurser en folk født i u-land. For å kaste ut en skikkelig brannfakkel vil en norsk familie som velger å få 3 barn ta beslag i like mye ressurser som om en familie i Sierra Leone får 73 barn. Befolkningsveksten i et i-land er derfor vel så dramatisk som veksten i et u-land, selv om det er av gjengs oppfattning at det er u-landene sin befolkningsvekst som er problemet. På mange måter er dette en måte å dytte skylden videre på, uten selv å ta ansvar.

Hvor vil jeg så med dette? Har det noe med økonomi å gjøre? Nei, dette er ikke et innlegg om økonomi. Dette er noe jeg er oppriktig bekymret for, og som jeg ikke umiddelbart ser at vi klarer å løse. Vi kan snakke om miljøvern, økologiske matvarer, utslippsfri bilpark, klimagasser, forurensing og matmangel men sannheten er at vi ikke lenger har en bærekraftig utvikling, vi vil før eller siden måtte håndtere problemet med den enorme befolkningsveksten. Dette innlegget fordeler ikke skyld, dette er et like stort problem for de som lever i et i-land som for de som lever i et u-land. Vi er alle ansvarlige for å sørge for en bærekraftig utvikling. Hvor stor populasjon jorden tåler overlater jeg til andre å regne ut, men i mine øyne er epidemier og naturkatastrofer naturens måte å si at vi ikke lenger har en bærekraftig utvikling.

Jeg så en tegning en gang som illustrerte noe av dette. Det var Jorden som ble spurt av en av de andre planetene: “-Si meg Tellus, du ser ikke helt frisk ut?”, hvor så Tellus svarer “-Nei, jeg er ikke helt frisk, jeg har fått homosapiens”.

Vi har hver enkelt av oss et ansvar for menneskets utvikling, og akkurat nå mener jeg at vi er på rask vei utfor stupet.

Dette får bli mitt hjertesukk i debatten om jordens utfordringer.


Legg denne siden til dine favoritter!

 

Share/Bookmark

Comments are closed.