Bokanmeldelse: Dead aid – Why aid does not help africa

Dead aid Litt situasjonsaktuell literatur denne gangen. I det Panserhjerte var såpass spennende at den ble lest på et par dager, måtte jeg anskaffe meg en ny bok. Denne gangen valgte jeg en alt annet enn lettlest bok, nemlig Dead Aid. Dead Aid er skrevet av en afrikansk kvinne, og har undertittelen Why aid is not working and how there is another way for africa.

Boka setter søkelys på det faktum at vi alle ønsker å hjelpe. I løpet av de siste 50 årene har en trillion dollar gått fra vestlige regjeringer til Africa som utviklingshjelp. I tillegg kommer penger fra rockestjerner, skuespillere og andre kjendiser. I følge Dambisa Moyo har ingen ting av dette hjulpet Africa, det har snarere ruinert kontinentet.

Det er helt klart en kontroversiell bok, samtidig setter den søkelyset på hvorfor millioner av mennesker faktisk er fattigere på grunn av nødhjelp, og hvordan landene ikke klarer å slippe unna korrupsjon. Afrikas land blir redusert til barn som må motta ukepenger av vesten, de må trygle for å få penger. Bevislig har beløp tilsvarende nødhjelp gitt forsvunnet med enkelt personer, President Mobutu Seko stjal 5 millioner dollar, et beløp likelydende med beløpet Zaire hadde i utenlandsgjeld på det tidspunktet. Ved hjelp av en Concorde fløy han sin datter og gjestene til hennes bryllup på elfenbenskysten, alt ved hjelp av vestens økonomiske nødhjelp. Hele 10 milliarder dollar forlater Afrika hvert år, det tilsvarer nær halvparten av det som Afrika mottar i nødhjelp pr år (2003 tall).

I boka beskrives en annen rettning man kan ta. Moyo viser i boken, ved bruk av godt begrunnede og dokumenterte bevis, hvordan landene kan snu ved hjelp av kapital og riktig politikk. Hun går så langt som å si at nødhjelp må opphøre, og at myten om at veldedighet hjelper må avkreftes. Mye av det som er gitt i nødhjelp fra vesten er lån, lån som må betales tilbake. Vesten holder på den måten Afrikas fattigste land under kontroll, selv lenge etter at kollonitiden er forbi og landene har fått sin suverenitet.

Jeg kom inn på dette temaet under en middag i Dar Es Salaam, og selv om jeg satt sammen med noen som nok har dratt stor nytte av nødhjelpen, så var de enig i at den økonomiske nødhjelpen var feilslått. Samtidig ga de uttrykk for at dersom nødhjelpen stoppet opp ville 65% av Tanzanias “inntekter” forsvinne. 65%! Det var ingen ting av det jeg så i Tanzania som tydet på at nødhjelpen var brukt til å bygge veier og infrastruktur. Det var flotte hoteller og ekstraordinært flotte statlige kontorer, resten av byen bar preg av manglende vedlikehold og i det heletatt var det bygget uten tilgang på kapital og ressurser (annet enn menneskelige ressurser, som det er nok av). En annen ting som kom fram under samtalen var at på grunn av korrupsjon gikk prosjekter til vestlige firmaer og entrepenører, de tjente gode penger på statlige prosjekter finansiert av blant annet verdensbanken. På den måten forsvant det som var igjen av penger etter at korrupsjonens disipler hadde fått sitt, ut av landet omtrent før det var kommet inn. Forskjellen mellom fattige og rike er enorm, og muligheten for å komme seg ut av fattigdommen er minimal. Tanzania kunne vært et svært rikt land, det er et av landene med mest tilgjengelige ressurser, men ingen ting av dette blir utnyttet. Det som blir hentet ut, havner i lommene på allerede rike folk og utenlandske investorer. Vel, tilbake til boka.

Dambisa moyoMoyo legger fram et kontroversielt forslag, hun mener at det å gi de Afrikanske landene en frist på 5 år og deretter stoppe all økonomisk støtte. På den måten mener hun at Afrika kan gå fra å være totalt underlagt vesten, til å selv kunne bygge seg opp og stå på egne bein. Det er en tøff medisin, men i følge Moyo er det det som må til.

Dambisa Moyo viser til Kina når hun snakker om utvikling. For 50 år siden var Afrika forran Kina i utviklingen. 50 år senere, og trillioner med dollar brukt, har Kina uten hjelp fra vesten for lengst passert Afrika. Kina har vært nødt til å bygge landet selv, og i prosessen har samfunnet utviklet seg i takt med utviklingen.

Dette er en tung bok, og selv om jeg vanligvis sluker bøker ga denne boken meg mange utfordringer. Språket er avansert engelsk og temaet er i seg selv vanskelig. Dette er ikke en typisk bok man anbefaler, med mindre temaet opptar en, noe jeg må si at det gjør mye sterkere for meg nå etter å ha lest Moyo sine betraktninger.

Hvem er så Dambisa Moyo? Vel, hun jobbet for Goldman Sachs i 8 år, og har tidligere jobbet som konsulent for verdensbanken. Hun har en PhD i økonomi fra Oxford, og en Master fra Harvard Unitversity Kennedy school of Government. Hun ble født og vokste opp i Lasaka, Zambia.

Husker du at det ble funnet en afrikansk tenåring i hjulbrønnen på et fly for endel år siden? Frosset i hjel som følge av kulden i det høye luftlaget.
I lommen fant man en lapp, der sto det:

“To the exellencies and officials og Europe: We suffer enormously in Africa. Help us. We have problems in Africe. We lack rights as children. We have war and illness, we lack food… We want to study, and we ask you to help us to study so we can be like you, in Africa.”

Et afrikansk ordtak sier: “Den beste tiden å plante et tre er 20 år siden, den nest beste er nå”.

Share/Bookmark

Comments are closed.