Har man lån er det få sparetips som er mer effektive enn å refinansiere lån(ene) til bedre rente. Ønsker du å få en gratis og uforpliktende vurdering av dine lån, så ta kontakt.

Pay It er en frittstående finansagent som formidler lån for et utvalg av landets ledende banker og finansieringsinstitusjoner. Tjenesten er helt kostnadsfri for deg som kunde.

Hos Pay It kan du søke om lån til hva du måtte ønske så lenge du kan stille sikkerhet for lånet. Vi er lokalisert i Kristiansand, men håndterer effektivt lånesøknader fra hele landet.

Share/Bookmark

Jeg har et ganske så anstrengt forhold til kredittkort, ganske enkelt fordi jeg selv har vært dum nok til å havne i fellen. Om ikke annet for å minne meg selv på hvordan det føles, tenkte jeg å dele litt erfaringer her.

Fra før visste jeg at kredittkort og “kjøp nå, betal om 6 mnd’er” var en uting. Høy rente, og dårlig økonomi. Og jeg klarte meg lenge uten å falle for fristelsen. Det første som fikk meg ut på glattisen var når jeg på grunn av jobben skaffet meg et kredittkort som jeg brukte på jobbreiser. Dette var supergreit, fordi jeg fikk dekket inn igjen forbruket når reiseregningen ble levert. Det andre var når jeg byttet bank for å få bedre rente på lån. Jeg fikk da en totalkunde konto, med tilhørende mastercard. Og i seg selv så burde ingen av disse hendelsene føre til noe elendighet. Jeg klipte til og med mastercard’et i stykker så fort jeg fikk det fra den nye banken…

Så, hvor gikk det galt? Første gang det gikk galt var når jeg begynte å bruke kredittkortet som jeg hadde tiltenkt å bruke på jobbreiser, til også å betale for bensin til bilen. Ikke så mye, og i starten betalte jeg alltid inn det jeg hadde brukt når jeg fikk lønn. Så kom det noen tøffe måneder, med mye regninger, og bensinpengene ble nedprioritert. Sakte, men sikkert, vokste beløpet jeg skylte. Dette kortet hadde ikke mer enn 20K i kredittgrense, men det taket ble nådd.
Den andre gangen var det kortet jeg klipte. En skulle tro en var trygg? Hvor gikk det galt?
Jo, det gikk galt når jeg oppdaget at man kunne overføre fra kredittkontoen, direkte til lønnskontoen. Ikke så store beløp, men litt hver mnd fordi forbruket var større enn inntekten. Det var her man bør stoppe og løse underskuddet, i stedet for å velge enkle løsninger.

Lang historie kort, kredittgrensen på 75K ble nådd etter noen år. Det røyk en vaskemaskin, en TV, noen høye strømregninger etc.

Det med kredittkort og forbrukslån er SKUMMELT, og det er det jeg skal fram til med dette. Hvorfor er det så skummelt? OK, jeg skal prøve å forklare det enkelt ved å referere til min egen erfaring.

Jeg tjener ok, og jeg liker ikke å skylde penger. Så hver eneste måned betalte jeg inn så mye jeg følte jeg klarte på kredittkortene. Dette gjorde jeg til forfall, altså ganske tidlig i mnd. På slutten av måneden var kontoen tom, og jeg måtte ofte ta noe av det jeg hadde betalt inn, ut igjen. (Med solide gebyrer I might add..) Rentene alene på kredittkortene var høye nok til at de gjorde et solid innhogg på kontoen.

Ved å kutte alt av unødvendige utgifter klarte jeg sakte men sikker å betale ned på kortene, fra 75K til 60K, fra 60K til 50K, fra 50K til 40K. Ting går den rette veien. Vi snakker nå år med sparsommelig livsstil, for å kunne betale inn så mye som mulig.

Hva skjer? Jo, det som må skje. Et kjøleskap går i stykker, en fartsbot, restskatt etc. Jeg må ta fra kredittkortet igjen. Fra 40K til 50K, fra 50K til 60K.. Hele tiden betaler man en vanvittig høy rente, så selv om man betaler så mye man kan, så går bare noe av det til faktisk å redusere gjelden.

Kredittkort og forbrukslån er i mine øyne kun for de som har veldig mye penger på konto, de med stålkontroll på økonomien sin, eller de med en stor inntekt (altså de som absolutt ikke trenger forbrukslån, og kan bruke kredittkort fordi de alltid betaler det ned innefor de 30 dagene med kreditt).

Hva gjør man når man har havnet i denne honningfellen? Hva gjorde jeg?
1) Jeg tok opp et forbrukslån for å samle kredittkortgjelden på et sted. Litt lavere rente, men gjelden minket sakte.
2) Jeg håpet i det lengste at jeg fikk igjen gode penger på skatten, og jeg brukte nesten alle feriepengene til å betale ned på gjelden. Altså veldig lite ferie.
3) Jeg leverte lottokupongen hver lørdag.

Hjalp dette? Nei, ikke veldig mye.
Det som forandret alt, var når mine foreldre med bekymret mine, lurte på hva jeg brukte alle pengene mine på. De så jo at jeg aldri unte meg noe, de så jo at jeg ikke tok meg ferie, og de forsto rett og slett ikke hvor pengene tok veien. De lurte til og med på om jeg hadde begynt med narkotika, for det kostet visst mange penger hadde de hørt. Jeg innrømmer gjerne at jeg skammet meg forferdelig, og avfeide dem med unnskyldinger om ditt og datt. Etter en ukes betenkningstid innrømmet jeg at jeg hadde endel kredittgjeld, og at jeg gjorde så godt jeg kunne for å bli kvitt den. Jeg forklarte dem, omtrent som jeg har gjort her, hvordan man betaler seg ned, at ting skjer, og at gjelden igjen øker. Vi ble enige om at et privatlån (ja, jeg er priviligert), ville hjelpe på situasjonen. Jeg betaler fortsatt veldig mye hver måned, og jeg kan fortsatt ikke unne meg noe, men alt jeg betaler går til nedbetaling! Det er ikke en bank som stikker av med 40% av innbetalingen i renter.

Jeg velger å tro at dette ikke er en unik opplevelse av kredittkort gjeld. Jeg velger å tro at jeg tross alt har et fornuftig forbruk. Jeg velger å tro at andre kan ha nytte av å lese dette. Jeg har aldri hatt en regning som har gått til inkasso. Jeg har aldri hatt betalingsanmerkninger. Og jeg betaler alltid regningene først.

Nå er det meste av kredittkortgjelden betalt. Jeg har penger til overs hver måned. Den berømte bufferen alle snakker om at er så viktig vokser hver eneste måned. Og selv om jeg som nyetablert har mye gjeld, føler jeg at jeg nærmer meg økonomisk frihet. Det viktigste for meg er likevel at jeg sover mye bedre om natten. Og jeg har tidligere sagt at det er en ting som er værre enn kjærlighetssorg, og det er pengeproblemer… Om dette stemmer vet jeg ikke, men begge deler tar i hvertfall nattesøvnen fra en.

Hvis jeg skal konkludere, så ser jeg på kredittkort og forbrukslån som fristende honningfeller, de er over alt, og man blir bombardert med tilbud og reklame. Man kan ikke engang fylle bensin eller handle mat, uten at man får tilbud om å handle på kreditt. Dette er, og kommer til å bli, et enormt samfunnsokonomisk problem. Det minste makteliten kan gjøre er å innføre strengere kontroll, og beløpsgrenser som folk kan håndtere.

Det var dagens hjertesukk.

Ønsker du refinansiering av dine lån?

Har du mistet all kontroll og trenger hjelp?

“Gjeldsslaver blir gjort til underholdning på tv. Vi får kun se noen få…” (Luksusfellen på tv3, pengeskolen)

Share/Bookmark

Legger inn et lite tips til de som leter etter et godt sted å begynne når man skal sette opp et budsjett.

(Jeg har lett mye, og prøvd mange hjelpemidler uten at noen har inspirert meg til å fortsette. Økonomiguidens budsjettmal er helt klart den beste jeg har funnet.)

Regneark fra økonomiguiden.no (.zip fil)

Et godt tips kan være å logge seg inn i nettbanken, og begynne med Januar 2010. Gå igjennom all aktivitet, og før inn utgifter som er faste (Strøm, nrk lisens, forsikringer, årsavgift bil etc). Før opp summen i på de månedene regningen kommer i postkassen. Du vil allerede nå ha fått på plass veldig mye viktig informasjon i budsjettet. Vidre kan du legge inn lønningene du har fått pr. mnd. Da har vi et enkelt bilde over inntekter, og enkelte faste utgifter.
For litt hjelp med postene som omhandler mat, klær etc kan Sifo være til hjelp.

Når første jobben er gjort, har du et fantastisk verktøy og god kontroll på din private økonomi. Dersom man går i minus hver måned, så må man gjøre grep så fort som mulig, slik at man slipper å havne på TV3 i luksusfellen…

Share/Bookmark

Det bør ikke være grunn til panikk når du ser at gjelden hoper seg opp, for det finnes som regel alternativer til hva du kan foreta deg. Her er noen tips på veien, for å komme ut av en økonomisk vanskelig situasjon. Det viktigste er at du tar grep, og ikke utsetter det.

Mange alternativer finnes, og de ulike ordningene vil ofte kombineres, slik at man kommer frem til en avtale som passer best mulig i hvert enkelt til felle.

Når du har utarbeidet et forslag til en ny ordning med kreditorene, må du være forberedt på forhandlinger. Det er ikke er sikkert at de vil godta forslaget uten endringer.

1. Betalingsutsettelse
Betalingsutsettelse for å få et ”pusterom” inntil du får jobb, forsørgelsesbyrden opphører osv.

2. Rentefrys
Rentene ”fryses”, dvs. at det ikke lenger skal løpe renter. Hvis renter ikke påløper, unngår man at kravet vokser raskere enn det man klarer å betale. Rentefritak kan bety det samme som rentefrys, men det kan også bety at man bare skal være fritatt for renter i en nærmere bestemt periode.

3. Lavere avdrag
Avdragsordning med lavere avdrag. Forholdsmessige betalinger til hver kreditor etter hvor stort krav de har i forhold til din totale gjeld.

4. Kravet først, så rentene
Det opprinnelige kravet nedbetales først. Deretter betaler du ned rentene. Rentesummen som på1øper vil da bli lavere og lavere. Normalt betaler en først renter, før en begynner å betale på selve kravet. Det fører til at mange aldri klarer å betale på mer enn rentene. Der med kan den totale gjelden stige i stedet for å synke.

5. Sjekk muligheten for å refinansiere

,

Share/Bookmark

Jeg har tidligere i bloggen slått et slag for Couchsurfing, og jeg tenkte jeg kunne følge opp med noen erfaringer jeg har hatt med sofasurfere så langt.

Ideen bak couchsurfing er blitt noen år, og på verdensbasis er det over 2 millioner brukere. I norge er ikke sofasurfing så godt kjent, men utlendinger på ferie i norge har oppdaget at dette er en veldig fin måte å feriere på, ikke minst krymper det reisebudsjettet veldig. Man kan både være registrert dersom man er en surfer eller dersom man er en “host” (tilbyr en sofa). I tillegg kan man registrere seg som “kaffe-selskap”, altså man tilbyr seg å ta en kaffe med turisten/e for å prate og gi gode tips. For de som reiser er det en fantastisk anledning til å bli kjent med lokalbefolkningen, og lære litt om lokale skikker og få tips om ting man bør oppleve mens man besøker byen.

Jeg har hatt en franskmann og et par fra tyskland innom hos meg, og opplevelsen er udelt positiv. Det er sosiale og åpne mennesker som benytter denne formen for reise, og de er veldig interessert i å lære om lokal kultur. Mens franskmannen ønsket å ta del i “hverdagslivet”, så hadde tyskerne sitt eget program. Jeg står fast på at dette er en veldig fin måte å bygge nettverk, jeg har nå stående invitasjon til både overnatting og guiding i tyskland og frankrike. Så dersom du har en sofa ledig, og du liker å treffe nye hyggelige mennesker, så anbefaler jeg deg å besøke www.couchsurfing.org . Dersom du reiser endel, og ønsker å holde kostnadene nede, så finner du en sofa nesten uansett hvor du måtte reise.

Verdt å nevne er at det er fullt lov å si nei til surfere selv om man har registrert seg. Det er et system hvor de som ønsker å benytte sofaen sender en forespørsel, og du kan velge å akseptere eller avslå forespørselen.

Share/Bookmark

Bjørn Maaseide (født 7. mars 1968) er/var en norsk volleyballspiller og etterhvert en dyktig forretningsmann.

Maaseide er mest kjent som sandvolleyballpartneren til Jan Kvalheim gjennom flere suksessrike sesonger på slutten av nittitallet. Maaseide/Kvalheim tok EM-gull i 1994, EM-sølv i 1993, 1997 og 1998, EM-bronse i 1999. De vant også verdensserien i 1994/1995.

Etter at Jan Kvalheim la opp etter Sydney-OL, satset Maaseide videre med Iver Horrem som partner. Horrem/Maaseide hadde tre femteplasser i verdensserien og en femteplass i EM 2004 som beste resultat. Maaseide la opp etter OL i Athen etter å ha tapt den siste og avgjørende gruppespillskampen.

Etter en periode som forretningsmann, valgte Maaseide å satse igjen i 2007, nok en gang med Iver Horrem som partner, med målsetting å kvalifisere seg for OL i Beijing.

Ved siden av idrettskarrieren har han blitt en svært suksessfull businessmann og har opparbeidet seg en formue på flere titalls millioner kroner gjennom investeringer i eiendom og treningsstudioer.

Han er Norges rikeste idrettsutøver etter at han solgte treningskjeden Sports Club til Elixia for flere hundre millioner kroner. Nå blir det muligens presset fram et salg av Elexia også, og Maaseide kan hente en ny gevinst på nær 500 millioner kroner. Elexia har eiere som Celina Midelfart og Stein Erik Hagen.

Share/Bookmark

Oljesand, også kalt tjæresand, oljeimpregnert sand, naturlig asfalt eller bituminøse bergarter, er en blanding av sand eller leire, vann, og spesielt tung råolje. Det må ikke forveksles med oljeskifer, som er innkapslet i bergarter.

Konvensjonell råolje blir enkelt hentet opp fra grunnen ved å bore brønner ned i sedimenter der lett eller mellomtung olje er flytende under naturlig reservoartrykk. Oljesand må derimot hentes ut i dagbrudd eller ved hjelp av damp eller kjemiske løsningsmidler som kan gjøre oljen flytende.

Råmaterialet blir prosessert eller oppgradert før det kan gå inn i produksjonen ved konvensjonelle raffinerier. Oppgraderingen skjer i tre trinn:

1. fjerning av vann, sand og urenhetere
2. katalytisk rensing ved hydrometallisering, hydroavsvovling og hydroavnitrogenisering
3. krakking

Disse prosessene bruker mye vann og krever store mengder energi.

Den tunge råoljen eller rå bitumen som blir utvunnet har høy viskositet eller er i fast form ved normal temperatur og trykk. Prosessering til bensin, diesel eller andre oljeprodukter er vanskelig og kostbar. Likevel blir nå oljesand utvunnet i stort omfang og konvertert til syntetisk olje eller raffinert i spesielle anlegg.

Oljesand ble tatt i bruk som råvare i det gamle Mesopotamia og blant kanadiske First Nations. I nyere tid ble den første gang utvunnet nær byen Pechelbronn, der dampseparasjon ble tatt i bruk 1742.

Det er kjente oljesandforekomster i mer enn sytti land. Tre firedeler av den totale reserven finnes i to land: Canada og Venezuela. Begge disse to landene har oljesandreserver i samme størrelsesorden som verdens totale reserve av konvensjonell råolje.

Med økte oljepriser som gjør utvinning og oppgradering til brukbare oljeprodukter lønnsom, er det først siden 2006 at oljesand har blitt regnet med til verdens oljereserver. Oljesand kan representere opptil 2/3 av verdens totale petroleumsressurs, med minst 1,7 billioner fat (270 km³) i det kanadiske Athabasca Oil Sands og estimerte 513 milliarder fat ekstra tungolje i Venezuelas Orinocobelte, sammenlignet med 1,75 billioner fat (278 km³) konvensjonell olje totalt i verden.

I 2007 overtok StatoilHydro et 1.110 km² område i Athabasca-regionen i Alberta, Canada. Et anlegg for prøveproduksjon av 10 000 fat produsert ekstra tungolje per dag ble planlagt å starte i slutten av 2009, med en opptrapping til 200.000 fat per dag i 2020.

Kilde: Wiki og DN

Share/Bookmark

Lur banken – skaff egen fastrente: Velger du fastrente inngår du egentlig et veddemål med banken din. Forblir renta lav, vinner banken. Går den i været, vinner du. Men du kan faktisk binde renta og få hele gevinsten – selv om renta forblir lav: Du lager rett og slett din egen fastrente, for eksempel på fem prosent. Hvis du har et boliglån på to millioner kroner, vil det tilsi et terminbeløp på 10700 kroner. Med tre prosent rente skulle terminbeløpet egentlig vært 8400 kroner.

Differansen på 2300 kroner settes på en egen sparekonto. Dette ordner du med banken din. Hvis den flytende renta om et par år overstiger fem prosent, kan det gå et fast trekk motsatt vei – fra rentebufferen til lånet. Hvis renta forblir lav i flere år – under fem prosent- ja, så beholder du fastrentegevinsten, ikke banken.

I eksempelet over vil du om fem år ha 138000 kroner på rentebufferen din, hvis renta forblir like lav som i dag. Med en ordinær fastrente, ville denne gevinsten gått til banken din. Nå beholder du pengene sjøl.

Som jeg har vektlagt tidligere, det er ingen grunn til å støtte bankenes enorme overskudd!

Kilde: DB

Share/Bookmark

Jeg var ei uke i Kairo, i forbindelse med jobb. Dette var en tur jeg hadde sett fram til, for det var satt av en halv dag til å se pyramidene. Vi har vel alle et forhold til pyramidene, der de hever seg opp av ørkenlandskapet. I tillegg skulle jeg få se Sfnixen, som i tillegg til Charging Bull er en av mine klare skulptur favoritter.

Mitt møte med Kairo ble som storbymøter flest, men kaoset på flyplassen var ikke så galt som jeg hadde fryktet. Taxituren inn til hotellet derimot var det første tegnet på hva som skulle prege uken i Kairo. Trafikk. Kaos. Mennesker over alt. Turen fra flyplassen og inn til hotellet var ikke lang, jeg antar ca 2 mil, men turen tok nær 1,5 time. Nå ankom vi på  kvelden, så trafikke var visst ikke så gal.

Kairo er stor. Faktisk er Kairo afrikas største by, både i antall innbyggere og areal. Og det bærer den preg av. Hvor mange som bor i Kairo er ikke godt å si, men tallet veksler mellom 16 og 30 millioner. Enorme deler av byen består av høyblokker, identiske og pregløse, og gatene har ingen navn. Det å skulle gjemme seg i Kairo må være verdens enkleste oppgave. Her kan du flytte inn i et hus uten nummer, i en gate uten navn, i en bydel kun innbyggerne besøker.

Fram til 1952 hadde egypt en konge. Og i følge flere av de jeg snakket med på turen ble gatene vasket med såpe en gang i året under kongens styre. Det er det ingen ting som tyder på i dag. Kairo må være en av de mest skittene byene jeg har besøkt på lenge, alt flyter og det hersker et kaos og rot i alle deler av hverdagslivet. Trafikken som jeg fikk en prøvesmak på den første dagen, forværret seg, og rush hour viste seg å være 24/7. Selv midt på natten sto trafikken nesten stille, og sneglet seg fram.

Trafikken er i seg selv verdt et avsnitt. I utgangspunktet er det fire felter i hver rettning, disse er forsøkt delt opp med hvite skillelinjer. Problemet er at det til en hver tid ligger 6-8 biler i bredden, og alle  har et stort ønske om å ligge i en annen fil enn den de ligger i. Det snegler seg som en orm fra høyre til venste, med millimeter presisjon. Det tutes og blinkes med lysene, selv om alle som er tilstede må forstå at det rett og slett ikke er mer plass å flytte seg på. Det finnes svært få biler som ikke ser ut som de kommer rett fra hugger’n. Bulkete og fulle av rust. Trafikken gjør det å skulle bevege seg rundt i kairo til en tolmodighetsprøve, og følgelig er det nesten håpløst å planlegge feks et møte.

For å bøte på problemene er myndighetene i gang med å bygge “new cairo” (dette er faktisk navnet på utvidelsen). New Cairo skal ha som oppgave å ta vekk noe av presset mot sentrum, og de mest befolkede områdene. Den nye byen ser litt spøkelsesaktig ut, der den ligger omgitt av sand, med høyblokk kolosser uten veiforbindelse. Men at dette må til, er det ingen tvil om, for Kairo slik den fremstår i dag, er en by i kollaps.

En annen ting som skuffet meg med Kairo var pyramidene. Ikke pyramidene i seg selv, det er massive og imponerende byggverk, og med tanke på hvor lenge de har stått der, så blir man målløs. Det som skuffet meg var at Kairo er bygget helt inn til pyramidene. Bare 100 meter fra dem ligger handlegater og hus. Jeg hadde sett for meg at de lå som erverdige kolosser alene, omgitt av sanddyner. At den skiferen som tidligere kledde pyramidene og gjorde dem glatte er tatt til å bygge kairo kan man vel ikke si noe på, sånn i ettertid. Men synd, det er det.

Dette ble ikke en utdypende artikkel om Kairo. Det ble rett og slett bare mitt inntrykk av å ha vært en uke i en av verdens tettest befolkede byer. Og nettopp det er Kairos problem, det er for mange innbyggere. Og når en ser på Kairo, og hva befolkningsveksten gjør med en fantastisk by, så understreker dette min tidligere påstand; Befolkningsvekst er vår desidert største utfordring!

Share/Bookmark

Tingretten er det første nivået i domstolssystemet i Norge i straffesaker og i prakis også i sivile saker selv om disse i noen tilfeller må behandles i forliksrådet før de kan bringes inn for tingretten. Tingretten dømmer både i straffesaker og i sivile saker. I straffesaker settes retten med én juridisk dommer (fagdommer) og to lekdommere. I sivile saker settes retten normalt med bare én juridisk dommer, men i noen saker deltar det også to lekdommere og noen ganger er de ikke-juridiske dommere fagkyndige.

Betegnelsen tingrett ble innført i 2002 og erstatter det som tidligere het byrett eller herredsrett. Dommeren som er leder i tingretten har tittelen sorenskriver, tidligere varierte tittelbruken – i de store domstoler brukte man byretts- eller herredsrettsjustitarius, mens sorenskrivertittelen var vanlig i mindre herredsretter. Sorenskriveren er embetsmann utnevnt av Kongen i statsråd etter innstilling fra Justisdepartementet og Innstillingsrådet for dommere. Det er også de øvrige fast utnevnte dommere som har tittelen tingrettsdommer. I tillegg til disse embetsmennene har alle tingretter en eller flere dommerfullmektiger – som oftest er det yngre jurister – og de er midlertidig ansatt i to eller tre år. Utover dette er det også en rekke funksjonærer som arbeider i tingrettene.

Tingretten behandler alle saker i første instans. I straffesaker behandler også tingretten påtalemyndighetens krav om ulike tvangstiltak som f.eks. varetektsfengsling og andre inngrep som f.eks. ransaking, inngående kroppsundersøkelse eller hemmelig overvåking og avlytting.

Tingretten behandler også såkalte tilståelsessaker, hvor den siktede har avgitt en uforbeholden tilståelse. Skyldspørsmålet er da på det rene, og en fagdommer alene fastsetter straffen.

Tingretten behandler ellers alle saker som loven legger til retten. Det er bare Oslo som har en funksjonsdeling der Oslo tingrett behandler alle alminnelige straffesaker og sivile saker, mens en rekke andre saker behandles av Oslo byfogdembete – f.eks. konkurssaker og andre skiftesaker, og alle saker om tvangsfullbyrdelse og midlertidig forføyning.

Siden de fleste sakene ikke blir påanket til lagmannsretten som ankeinstans, vil de fleste saker bli endelig avgjort i tingretten.

Uttrykket underrett brukes av og til som en fellesbetegnelse på de lavere domstoler, dvs. tingrett og lagmannsrett, i motsetning til Høyesterett.

Share/Bookmark

Jeg har tidligere skrevet litt om hva jeg mener du bør tenke på under et jobbintervju. Her er noen tips når du skal skrive en CV. Husk at den du søker jobb hos ikke aner hvem du er, det er derfor viktig å gi et inntrykk av deg selv og hvilke kvaliteter du innehar. Skriv ut alle papirer på de jobbene du søker, og samle dem i en perm. Det er viktig at du husker hva du har søkt på, og kan svare fornuftig dersom du blir oppringt. Dessuten er det uvurdelig hjelp dersom du kommer videre til jobbintervjuet, da må du virkelig ha klart for deg hva stillingen innebærer, og stillingsannonsen kan være fjernet fra nett.

1. Finn ut mest mulig om jobben før du søker på den, men ikke ring til kontaktpersonen som er oppgitt i stillingsannonsen med mindre du har spørsmål som ikke blir besvart i stillingsannonsen.

2. Start alltid med seneste utdannelse og yrkeserfaring øverst.

3. Vær åpen mot deg selv når du skriver CV. Matcher ikke din kompetanse med hva selskapet etterspør, er det intet poeng å misbruke din egen og andres tid.

4. Fremhev det du er mest stolt over å ha oppnådd. Suksessanekdoter og konkrete resultater du har oppnådd vil ofte virke tiltalende.

5. Bilde? Dette er ikke så utbredt i Norge enda, og er sjelden relevant for en seriøs stilling.

6. Tenk over hvilken stillingstype og bransje du søker deg til. En fargerik CV gjør neppe lykke i en konservativ bransje. En enkel CV imponerer sjelden designfirmaer.

7. «Less is more». La kunnskapen din tale for seg selv og spar konfekten til intervjuet. Skriver du for langt viser du ikke respekt for leserens tid.

8. Spar humor, ironi og eventuelt sarkasme til intervjuet. Dette gjør seg sjelden bra på papir.

9. Vær ikke redd for det personlige tonefallet. Bruk «jeg», i stedet for «man» og «en». Generalisering svekker budskapet og skaper avstand mellom deg og hodejegeren.

10. Bruk et enkelt, inkluderende og feilfritt norsk språk. Skrivefeil vitner om sløvhet og gir minuspoeng.

11. Vokt deg for slurvete omtrentlighet. Ikke krediter deg selv med titler du ikke har eller aldri har hatt.

12. Oppsett og design skal være leselig og luftig med tydelige overskrifter. Sett marger, slik at du fordeler teksten i spalter. Ikke reduser skriftstørrelsen for å få alt inn på en side – bruk heller to.

13. Skriv ut det hele på hvitt kvalitetspapir – helst A4.

14. La CV’en leve, CV’en bør ikke være lik for hver jobb du søker, les stillingsbeskrivelsen og vektlegg det som etterspørres.

15. Søk med en gang, ikke vent til fristen går ut. Ofte er bedriften ute etter å få på plass den nyansatte raskest mulig, slik at de enklere kan planlegge.

16. CV’en sees i sammenheng med søknaden. CV’en er et resyme, du kan utdype i søknaden.

Kilde: Studenthåndboka

Share/Bookmark

Svein Richard Brandtzæg (født 23. desember 1957 i Haugesund) er konsernsjef i Hydro. Han ble utnevnt til konsernsjef i Norsk Hydro 12. januar 2009, etter at Eivind Reiten valgte å trekke seg fra dette vervet. Han overtok vervet 1. april. Brandtzæg har sivilingeniørutdanning fra NTNU i Trondheim, der han har doktorgrad i kjemi. Han er også utdannet bedriftsøkonom fra handelshøyskolen BI. Han har jobbet i Hydro siden 1979, da han begynte som cellepasser på Søderberg-anlegget på Karmøy. I 1985 begynte han i Årdal og Sunndal Verk, og har jobbet innenfor dette konsernet siden dette.

Han er gift og har tre barn.

Share/Bookmark

Ved utgangen av første halvår mottok hver femte person i yrkesaktiv alder sykepenger, arbeidsavklarings-penger, en uføreytelse eller AFP, ifølge nasjonalbudsjettet for 2011. Det vil si at det er 520.000 mennesker i denne gruppen, en økning på 20.000 personer på ett år. 350.000 av dem er uføretrygdet.

Det er budsjettert med tilsammen 130 milliarder kroner til inntektssikring ved sykdom, arbeidsavklaring og uførhet i statsbudsjettet for 2011. Det er en økning fra 125 milliarder i 2010 og 118 milliarder kroner i 2009.

Til tross for innsatsen mot utstøting fra arbeidslivet er det en kvart million flere nordmenn som mottar uføretrygd, attføring, rehabilitering eller sykepenger i dag enn for 15 år siden. Fremover vil i tillegg antall alderspensjonister øke kraftig i takt med aldringen av befolkningen. I år bruker regjeringen 310 milliarder kroner på finansiering av folketrygden. Hvis antall personer på helserelaterte ytelser i 2010 hadde vært på 2008-nivå, ville utgiftene isolert sett vært rundt 7,5 milliarder kroner lavere.

Og fremover venter regjeringen at utgiftene i folketrygden skal vokse med rundt ni milliarder kroner i snitt hvert eneste år.

- Sykefraværet har økt betydelig fra midten av 1990-tallet. Særlig bekymringsfullt er det at langvarig sykefravær ofte resulterer i varig uførhet, skriver regjeringen i nasjonalbudsjettet.

Med en av verdens høyeste andel av uføretrygdede, har regjeringen i en lang periode isteden fokusert på at Norge har en av verdens høyeste andel av sysselsatte.

- Men det er en stor utfordring at det over lengre tid har vært en sterk innstrømming til varige trygdeytelser, medgir regjeringen.

For å snu denne trenden pekes det på at det er viktig at regelverket utformes slik at det lønner seg å arbeide fremfor å motta uførestønad, slik at den enkelte kan stå lenger i arbeid. Dette virker på meg i utgangspunktet rart, ikke det at jeg synes det skal være en klar fordel å stå i arbeid, men at det skal resultere i at flere velger å stå i arbeid dersom det blir mer lønnsomt? Er det sånn at man kan velge? Mottar man støtte så skal det være fordi man rett og slett ikke er i stand til å utføre et arbeid, ikke fordi det er lønnsomt nok å la det være?

Regjeringen varsler nå en strammere linje, og jobber med uformingen av en ny uføreordning:

- Regelverket må derfor utformes slik at det ivaretar hensynet til at det må lønne seg å arbeide fremfor å motta uførestønad. Det er på denne bakgrunn lagt opp til å vurdere om insentivene til arbeid er gode nok, skriver regjeringen.

Det som er spesielt urovekkende er at uføreandelen nå er på vei opp i de yngste aldersgruppene. I dag er andelen uføre blant personer over 60 år er på rundt 35 prosent, mens den tilsvarende andelen for personer under 30 år er rundt to prosent.

- Den samlede uføretilbøyeligheten har holdt seg rimelig stabil de siste årene. Det er imidlertid store forskjeller i ulike aldersgrupper. Mens uføreratene blant de eldste har avtatt noe, har det vært en klar vekst blant de yngste. Selv om antallet unge uføre er beskjedent, er denne utviklingen bekymringsfull, skriver regjeringen. Hva er det som gjør at vi er blitt så forferdelig skrøplige de siste årene? Er helsen i så totalt forfall? I så tilfelle burde det jo ikke være noe å bekymre seg for pensjonsalderen etter, det vil ikke være så mange igjen som passerer de gyldene 67 år.

- Gevinstene av pensjonsreformen avhenger av at ikke for mange faller ut av yrkeslivet før de når pensjonsalderen. Dette gjør det enda viktigere å redusere tilstrømmingen til uførepensjon og de sykdomsrelaterte korttidsytelsene i folketrygden. Over 40 prosent av befolkningen er på uførepensjon eller en av korttidsytelsene ved 62 år. Gjennom de direkte trygdeutgiftene og tapte skatteinntekter svekker dette handlefriheten i budsjettet, skriver regjeringen.

Jeg hadde egentlig tenkt å la statsbudsjettet forbigå litt i stillhet, men denne utviklingen synes jeg i høyeste grad er skremmende. Hva kan gjøres for å snu trenden? Det blir feil å redusere i trygdeytelsene for å gjøre det mer attraktivt å jobbe på lik linje som det er feil å øke intensivene for å jobbe (høyere lønninger). Det må sees på alternative måter å friste folk til å ta i et tak for fellesskapet, og siden jeg ikke sitter i regjering og kan snakke fritt så er det en stor andel av den norske befolkning som trenger et hardt spark bak. Ingen skal fortelle meg at en så stor andel som disse tallene tilsier av befolkningen er så syke og skrøplige at de ikke kan stå i jobb, for en stor gruppe handler det om latskap og umoral (hvordan kan man gå dag ut og dag inn med støtte fra de yrkesaktive uten å egentlig ha behov for det?).

Jeg har et eksempel, ei som har vært i jobb i tre år og fant ut at hun ville studere. Siden hun er aleneforsørger sier hun da opp jobben, går arbeidsledig i et halvt år og får da rett til støtte under studieperioden. På spørsmål om hvordan hun kan rettferdiggjøre dette sier hun så kjekt at “Jeg har betalt skatt i 3 år jeg, så det skulle bare mangle at jeg ikke fikk noe tilbake”. Jeg er veldig redd for at mange går med den holdningen, og da hjelper det lite å sette inn reformer og tiltak, det er rett og slett et kraftig spark bak som må til. Det gleder meg å se at regjeringen vil sette inn mer ressurser på å ta trygdesvindel, det er vel anvendte penger for jeg er helt sikker på at det vil bli avdekket store summer som urettmessig er utbetalt.

Til slutt, dette er ikke et angrep på de svakeste og de som rettmessig mottar stønad, det er ikke et innlegg hvor jeg angriper de som faktisk ønsker å stå i arbeid men ikke kan. Dette er kun skarp kritikk til alle de som på en eller annen måte snylter på fellesskapet, og fortsatt sover godt om natten. Jeg øremerker gjerne en stor andel av mine skattepenger til arbeidet med å avsløre trygdesvindel, det er vel anvendte penger. De som jukser setter de rettmessige mottakerne i dårlig lys, de stjeler fra fellesskapet og de eier ikke ryggrad (kanskje det er derfor de ikke arbeider?), sånn vil vi ikke ha det. Skam dere.

Kjenner du til noen som urettmessig mottar stønad? Meld i fra til ditt lokale NAV kontor.

Kilder: VG, VG, Dine Penger, VG,  DN, TV2

Share/Bookmark

I denne artikkelen må jeg støtte meg på andre, men personlig synes jeg det er veldig rart at ikke flere setter likhetstegn mellom en populasjons utvikling i dyreriket og vår egen populasjon. Dersom man tar et avgrenset økosystem, feks en øy for å ha et enkelt eksempel å gå ut i fra. Dersom man setter i land noen kaniner så vil populasjonen vokse jevnt og trutt, det er nok mat og individene vokser og trives. De to som ble satt i land, blir fort til 5, 10, 25, 50, 150, 370 og videre. Veksten i populasjonen er eksponensiell, og på et punkt vil det begynne å minke på ressursene. Det blir beitet stadig hardere, og i populasjonen som tidligere var sunn og hadde nok mat, bryter det nå ut sykdommer og mange sulter i hjel. Populasjonen stuper. Etterhvert vil nivået på antall individer kanskje ha sunket tilbake til feks 50 individer. Disse klarer seg, selv om det ikke er overflod, og naturen henter seg sakte men sikkert inn igjen. Det blir bedre tilgang til mat, og når tilgangen virker tilstreklig vil populasjonen øke igjen, eksponensielt. Her tar vi bort naturlige fiender etc, så det er mange parametre som normalt regulerer en bestand som er tatt bort. Men forenklet sett så er det dette som skjer i enhver populasjon som får utvikle seg fritt.

Hva så med oss mennesker? Hvorfor skulle vi være annerledes? Vi er nå i September 2010, og den antatte befolkningsmengden på jorden er omkring 6,87 Milliarder mennesker. Så lenge det blir født flere enn det dør fra, vil populasjonen vokse, eksponensielt. I 2007 estimerte man befolkningsveksten til å være 211090 pr dag. Jeg vet at vi kan komme langt med å omfordele verdens ressurser, og jeg vet at det er en brannfakkel, men alle må vel si seg enige om at jorden kommer til et mettningspunkt til slutt? Om det er om 10, 50 eller 100 år vet ikke jeg, men at det før eller siden vil være fullt er det liten tvil om. Vi har kommet veldig langt i legevitenskapen, vi lever stadig lenger og vi kurerer de fleste sykdommer som rammer oss. Dersom vi hadde vært kaniner ville vi ikke ha klart å medisinere oss selv på samme måte, og naturen ville regulert bestanden vår automatisk. Men vi kjemper på en måte mot jordens forsvarssystemer, og så langt ser vi ut til å ha overtaket.

Jeg er fullstendig klar over at dette er svært tabubelagt, og i flere kretser er det uhørt å i det heletatt nevne behovet for en lavere befolkningsvekst. En vanlig grunn for hvorfor man ikke godtar befolkningsvekst som problemstilling, er at dette ville legge skylden på u-landene fordi befolkningsveksten er raskest der.

Som realist støtter jeg meg til befolkningsloven som ble fremsatt av Thomas Robert Malthus, en britisk samfunnsforsker som levde på slutten av 1700 tallet. Han sier at mens befolkningstallet øker eksponensielt, så øker næringsgrunnlaget bare lineært. Det vil derfor alltid være en stor del av befolkningen som lider nød. Nå var han litt vel ekstrem i sine anbefalinger som gikk på at det å hjelpe de nødlidene bare ville øke problemet, fordi ved å gi mat til de sultne kunne de formere seg slik at man i neste omgang ville ha en enda større gruppe som ville lide nød (ref. øya jeg begynte med og kaninene som utarmet øya slik at populasjonen stupte). Tankene til Malthus er ekstreme, og tabubelagt, men de dannet blandt annet grunnlaget for Darwins teori om dyrene og plantenes evolusjonsteori ved et naturlig utvalg. Dette dannet grunnlag for sosialdarvinisme, som desverre fikk en forferdelig utvikling mot slutten av 30-tallet, mer kjent som “rasehygiene” og det forferdelige resultatet så vi under den 2. verdenskrigen.

Matematisk sett vil en eksponensiell vekst alltid krysse en linjært voksende linje, uansett hvor høyt den linjære vekstkurven begynner. Så at problemet etterhvert vil bli svært gjeldene er det ingen tvil om. Dersom veksten fortsetter eksponensielt vil vi før eller siden bli så mange at det ikke finnes noen mulighet til å produsere nok mat til alle. Men akkurat dette er det ikke veldig mange som ønsker å snakke om, og det er vanligere å diskutere omfordeling av eksisterende ressurser (og det er selvsagt også veldig viktig, det er en kvalmende skjevfordeling i verden slik det er i dag. Et bilde på dette synes jeg er spisekonkurranser som dukker opp fra tid til annen, hvor en eller annen blir hyllet for å ha klart å spise 450 kyllingvinger på 4 minutter. Dette er et hån mot verdens fattige befolkning). Men når det gjelder jordens ressurskrise så er det altså bare fordelingen det er aksept for å diskutere, og befolkningsveksten blir betraktet som en følge av, og ikke som en årsak til fattigdom.

Pr i dag kan alle si seg enige om at det er nok mat til alle, vi har nok ressurser på jorden, den er bare fryktelig skjevt fordelt. Men med tanke på vår eksponensielle vekst, vil vi før eller siden komme til et punkt hvor systemet bryter sammen. Og hva da? Skal vi la det gå så langt, eller skal det utarbeides planer for hvordan vi kan unngå dette? Å ikke godta befolkningsveksten som problemstilling, er en strategi som fungerer i det korte løp. Men før eller senere må en generasjon ta den på alvor. Hvis ikke vår generasjon gjør det, så er den eneste konsekvensen at det blir vanskeligere for senere generasjoner å rette på det.

Eneste måten vi kan bremse utviklingen på er å sørge for at tilveksten blir negativ. Brutalt sagt så må det dø flere enn det blir født. Det er den eneste måten å snu trenden på. I tillegg er det to ting som må på plass, ressursene må fordeles og forbruk per hode må tilpasses ressursene. Befolkningsvekst i seg selv er ikke et problem, det er ressursbruken som er et problem. Så selv om befolkningsveksten i feks Norge er lav (0,5) så vil denne veksten faktisk være mer dramatisk enn befolkningsveksten i et u-land hvor befolkningsveksten kanskje er opp mot 2,1-2,2%. Dette skyldes at vi nordmenn bruker veldig mye mer av jordens ressurser en folk født i u-land. For å kaste ut en skikkelig brannfakkel vil en norsk familie som velger å få 3 barn ta beslag i like mye ressurser som om en familie i Sierra Leone får 73 barn. Befolkningsveksten i et i-land er derfor vel så dramatisk som veksten i et u-land, selv om det er av gjengs oppfattning at det er u-landene sin befolkningsvekst som er problemet. På mange måter er dette en måte å dytte skylden videre på, uten selv å ta ansvar.

Hvor vil jeg så med dette? Har det noe med økonomi å gjøre? Nei, dette er ikke et innlegg om økonomi. Dette er noe jeg er oppriktig bekymret for, og som jeg ikke umiddelbart ser at vi klarer å løse. Vi kan snakke om miljøvern, økologiske matvarer, utslippsfri bilpark, klimagasser, forurensing og matmangel men sannheten er at vi ikke lenger har en bærekraftig utvikling, vi vil før eller siden måtte håndtere problemet med den enorme befolkningsveksten. Dette innlegget fordeler ikke skyld, dette er et like stort problem for de som lever i et i-land som for de som lever i et u-land. Vi er alle ansvarlige for å sørge for en bærekraftig utvikling. Hvor stor populasjon jorden tåler overlater jeg til andre å regne ut, men i mine øyne er epidemier og naturkatastrofer naturens måte å si at vi ikke lenger har en bærekraftig utvikling.

Jeg så en tegning en gang som illustrerte noe av dette. Det var Jorden som ble spurt av en av de andre planetene: “-Si meg Tellus, du ser ikke helt frisk ut?”, hvor så Tellus svarer “-Nei, jeg er ikke helt frisk, jeg har fått homosapiens”.

Vi har hver enkelt av oss et ansvar for menneskets utvikling, og akkurat nå mener jeg at vi er på rask vei utfor stupet.

Dette får bli mitt hjertesukk i debatten om jordens utfordringer.

Legg denne siden til dine favoritter!

Share/Bookmark