Filmanmeldelse: Money never sleeps

Wall street bullHusker du Gekko? Mannen som viste oss en verden som for de aller aller fleste er langt fra virkeligheten vår, mannen som tok oss med på innsiden av veggene på wallstreet.
Det var Oliver Stone som regisserte den første Wall Street filmen i 1987, på et tidspunkt der vi kanskje ennå hadde en naiv tro på at det fantes en grense for menneskers kynisme og grådighet. Kanskje nettopp derfor var filmen så sjokkerende og spennende.

Det er nå gått 23 år, og de fleste av oss har skjønt at grensen ikke finnes. Oppfølgeren, Wall Street: Money Never Sleeps, gir derfor ikke like stort inntrykk. Likevel er filmen underholdende og aktuell, og viser hvordan man kan bli fanget i et enormt pengespill hvor kynismen ikke har noen grenser.

Oliver Stone bruker alle de virkemidler han kan for å fange pulsen på wall street, og kameraet sveper ofte over New Yorks skyline med høyblokker, skyskrapere og helikopterdekk. Det er et massivt og imponerende, samt litt skremmende syn for en som bor i en liten norsk småby. Er dette fremtiden for oss? Kan vi måtte bygge verdensmetropoler for at verden skal få utvikle seg framover? Grøss, jeg er tross alt glad for at Wall Street kan besiktiges på film, og ikke ut av kjøkkenvinduet (litt farget i dag siden det er et deilig høstvær og jeg har tenkt meg ut i skogen en tur).

Finansmiljøet blir fremstilt slik som jeg forventer at det skal, det er hektisk og pulserende, støyende og kaotisk. For meg blir scenene i filmen svært troverdige. For de som har sett den første filmen, og husker den imponerende mobiltelefonen han hadde på stranda? Den har også fått plass i denne filmen hvor Gekko mottar sine eiendeler etter 8 år i fengsel.

Vi får også en følelse av panikken som brer seg når bobla sprekker, og får store konsekvenser inn i store og tungt møblerte møterom, fyllt med kapitalister som aldri lærer. Dette føles høyaktuellt, og svært troverdig.

Carey MulliganHvem filmen passer for er jeg litt usikker på. Vi var 4 på kino når filmen begynte, ei jente og tre menn, når filmen var slutt var vi tre igjen. Og jeg tror det kan skyldes at den kapitalistiske verden appelerer mer til den mannlige delen av befolkningen enn den kvinnelige. (Hun skylte på at hun var veeldig trøtt). Jeg likte filmen godt, jeg lar meg engasjere og fasinasjonen av penger vekkes så til de grader av børsfilmer. Men filmen når aldri opp til den første filmen, det er liksom noe langdrøyt over denne oppfølgeren. Filmen bekrefter det faktum at menneskets grådighet ikke kjenner noen grenser, men der stopper det. Jeg føler ikke at filmen klarer å sjokkere eller fengsle på samme måte som Gekko gjorde det i 1987.

Dette er en film man godt kan se hvis man ser spenningen i pengespillet (oh yea.. helt klart), men du kan trygt vente til den kommer på DVD.

PS: Carey Mulligan ser fantastisk søt og snill ut

Share/Bookmark

Comments are closed.