Norges Rikeste: Flaks eller dyktighet?

Jeg har den siste tiden hatt en fast daglig artikkel hvor jeg har presentert Norges rikeste, fra John Fredriksen med sine 60 milliarder til Jens Dag Ulltveit-Moe med sine 4 milliarder. Dette er riktig nok estimerte formuer, og det er ikke slik at pengene står på en konto eller ligger i en madrass. Jeg kommer nå ikke til å presentere rikinger og deres plassering på listen, men jeg kommer nok til å dra frem noen som er av større interesse enn andre (lets face it, ikke alle rikinger er like spennende)… Alle disse personene, og en haug andre (listen til Kapital pleier å strekke seg til de 400 rikeste), har skapt seg sin formue på sine egne unike måter. Men noe har de felles, og jeg skal ta opp tråden fra glabladet.no og bygge på Pareto-fordelingen.

Det er nemlig ikke bare selskapet til Svein Støle som heter Pareto. Pareto er også en person, nærmere bestemt  Vilfredo Federico Damaso (født 15. juli 1848 i Paris – død 19. august 1923 i Genève). Han var en fransk-italiensk sosiolog, økonom og filosof, og regnes ofte som en av grunnleggerne av både sosiologien og sosialøkonomien, men har også bidratt innen statsvitenskapen, særlig gjennom sine studier av politiske eliter.

En av hans studier viser at et mindretall av menneskene i et hvert land sitter på mesteparten av formuen i landet. Pareto-fordelingen viser et forholdstall lik 20/80. 20% av befolkningen sitter på 80% av formuen. Ser man på kapitals liste over landets rikeste i 2010, og plotter deres formuer mot plassering, vil man tilnærmet få en rett linje dersom man benytter en logaritmisk skala på begge akser. Hva sier dette oss? Vel, det underbygger i hvertfall Paretos funn, noe også tilsvarende øvelse med de 400 rikeste på Forbes listen i USA, Japan, England og Sverige viser. De har alle samme mønster, og enda mer oppsiktsvekkende er at stigningstallet for linjene er tilnærmet likt i disse landene. Med andre ord, formuene i et land ser så absolutt ut til å være Pareto-fordelt.

Pareto fordelingHvordan kan dette ha seg? Det virker nesten litt for utrolig at formuer skal spres ut i et land, og ende opp Pareto-fordelt? Det er ingen som påberoper seg å ha et fasitsvar på dette, men flere eksperter hevder at det er en sammenheng mellom pareto-fordelingen og teorien om effisiente markeder. Effisiente markeder snakkes det mye om innen finans. Med skrekkblandet fryd, for er alle markedene effisiente, er det omtrent umulig å tjene penger. Da får du nemlig en gitt avkastning for å ta en gitt risiko, og du får ingen fordeler som gjør deg til Kong Salomo og de andre til Jørgen Hattemaker.

Et effisient marked er et marked der markedsprisen er et nøytralt estimat på en investerings virkelige verdi. Det betyr at all tilgjengelig informasjon er bakt inn i prisen. Alle vet like mye om alt. Det er ingen skjulte juveler noe sted, og ingen forgyllede gråstein som bare er og blir gråstein. I et slikt marked er det umulig å finne over- og/eller underprisede investeringsobjekter. Et effisient marked reflekterer all kjent informasjon, og er derfor nøytralt på den måten at det reflekterer markedsaktørenes kollektive tro på investeringsobjektene, gitt den informasjonen. I et effisient marked er ikke noe feilpriset.

Ok, så dersom det er en sammenheng mellom pareto-fordelingen og et effisient marked, hva så? Jo, hvis vi tenker oss at 400 investorer har en startformue på 100 millioner hver. Så simuleres formuene utifra en 100 års periode der vært år gir mulighet for en avkastning på 10% og volatilitet lik 20%. Alle investorene antas i utgangspunktet å være like dyktige til å forvalte sine penger, men på grunn av tilfeldigheter vil noen av dem gjøre det dårligere, og noen bedre enn gjennomsnittet. Normalfordelingen gir oss sågar det faktum at noen vil gjøre det så dårlig at formuen krymper under “minstekravet” for listen over landets 400 rikeste personer. Plassen vil erstattes av en ny investor, som så vidt kommer innenfor minstekravet. Vi vil alltid ha 400 i utvalget vårt, men individene vil skiftes.

80/20 fordelingEtter at 100 år er gått, vil den dyktigste investoren ha blitt 25 ganger rikere enn gjennomsnittet, og i dette tilfelle ville dette kun skyldes tilfeldigheter! Eller flaks om du vil.

Men hva ville skjedd dersom de 400 investorene i utgangspunktet ikke var like dyktige (mer likt virkeligheten)? Dersom for eksempel halvparten av de tidligere nevnte 400 i snitt oppnår høyere avkastning enn resten, til samme risiko. Simulering vil da vise at linjen ikke lenger sammenfaller med pareto-fordelingen. Nå skal man være forsiktig med å trekke slutninger utifra dette, men all erfaring viser at en investor over tid vil nærme seg normalfordelingen når det gjelder fortjeneste. Derfor vil man kunne si at det tilsynelatende er mer flaks enn dyktighet som plasserer personene på listen over landets 400 rikeste.

Kilde: Norsk Regnesentral, wikipedia, DN, Kapital

Share/Bookmark

Comments are closed.