Kjøpesenteret – Inn i luksusdyrets habitat

Der star en enslig liten benk midt I et kjøpesenter en tidlig lørdag morgen. Den fredelige morgenstillheten er fortsatt tilstede, men vil om kort tid forsvinne hen i et kaos. Vi har inntatt habitatet til luksusdyrene og vil snart kunne observere disse mystiske skapningene idet de inntar jaktmarkedene sine.

Vi befinner oss i en oase dypt inne i dets territorium. Her vil luksusdyr av alle arter flokke til for å sikre seg dagens bytte(handel). Luksusdyret (vitenskapelig navn: Luxuria homo sapiens av latinske ”Luksus tenkende menneske”) er rovdyr med en kost som hovedsakelig består av dyre klær, sko, elektroniske duppedingser og andre dingser som koster mye og ser fine ut. Arten befinner seg nest øverst i næringskjeden, rett under de mer aggressive artene ”incasso” og ”credito”.

Hysj, se der borte! Det første luksusdyret har inntatt oasen. Vi sitter helt stille på benken, kamuflert med bæreposer i hendene for ikke å tiltrekke oss oppmerksomhet. Ser du hvordan den går på to ben? Gjennom millioner av år har forbena utviklet seg til bæreposebærende hender hvor den hamstrer med seg fangsten. Ved å stå oppreist får den også bedre oversikt over jaktmarkedene.

Luksusdyret beveger seg mellom butikkene, mens blikket flakker over landskapet i jakten på dens neste byttet. Denne er alene, men de er også kjent for å jakte i flokk, ofte opp til 3-4 sammen. Der! Blikket låser seg idet den setter fart mot en skobutikk. Dette kan tyde på at dette er hunkjønn. Sannsynligheten er også stor for at hun har nok sko hjemme i hiet sitt, men når blikket er låst er det ingen vei tilbake, nå er det urinstinktene som har tatt over..

Noen timer senere og flokkene av luksusdyr har for alvor inntatt kjøpesenteret. Kaoset råder! Ville blikk veksles før de kaster seg over forsvarsløse produkter. Særlig tilbudsvarer er utsatt for angrep av denne arten, men her er heller ingen andre trygge. Støynivået er høyt, da luksusdyrene gjerne også liker å vise frem byttene sine for hverandre. Det er enda uvisst hvorfor de gjør dette, men en teori er at det gir en slags status i flokken å ha felt de dyreste produktene.

Ok, kanskje ikke det er helt sånn, men det er ikke langt ifra det jeg opplever de gangene jeg forviller meg inn i luksusdyrets territorium og blir sittende på en benk midt i mylderet og observere dens adferd.

Les også: 3 sunne økonomiske grunnprinsipper å leve etter

Å kjøpe en illusjon av lykke

Det er ikke det at jeg har noe imot luksusdyr, men jeg ønsker å forstå dem. Jeg ønsker å forstå hvorfor noen bruker alle de timene og dagene de har fått utdelt til å jobbe for å få råd til å bruke enda mer tid til å kjøpe ting de egentlig ikke trenger. Jeg ønsker å forstå hvorfor noen kjøper et ekstra par med sko når de har 20 andre par med sko hjemme. Jeg ønsker å forstå hvorfor noen leter etter noe å ønske seg, leter etter noe å kjøpe. Jeg ønsker rett og slett å forstå hvorfor noen drar på oppdagelsesferd på kjøpesentrene for å finne ting de ikke visste eksisterte, men som de plutselig får et brennende behov for straks de oppdager dens eksistens.

Hvorfor ønsker jeg å forstå dem? Jo, fordi for meg fremstår det som om det er mer eller mindre en illusjon av lykke som kjøpes over disk. At det i det spontane øyeblikket fra blikket treffer produktet til det er kjøpt oppstår en illusjon, en fantasi om hvor fantastisk alt vil bli med det nye produktet og hvor mye flott de rundt deg vil synes om deg med det nye produktet. Denne illusjonen skaper kanskje en liten gledesrus i kjøpsøyeblikket, men blir illusjonen virkeliggjort? Eller slenges de nykjøpte produktene sammen med alle de andre produktene som ble kjøpt i spontanitetens øyeblikk og som så blir glemt i det neste øyeblikk? Og hva synes egentlig de andre om deg og det nye produktet ditt? Eller for å snu det litt rundt, hva synes du egentlig om dine venner eller familie når de har kjøpt noe nytt, blir de bedre mennesker i dine øyne? Bryr du deg egentlig SÅÅ mye om hva de har eller ikke har?

For meg er bevissthet viktig når det kommer til forbruk, for meg er det viktig å være bevisst på at de pengene jeg har jobbet så hardt for faktisk gir meg noe tilbake. Det er derfor jeg er litt nysgjerrig på de som fremstår som luksusdyr for meg. Jeg er nysgjerrig på om de er bevisste på de kjøpene de gjør eller om de gripes av øyeblikkets spontanitet og behovet for umiddelbar materialistisk tilfredsstillelse.

Les også: Marshmallows og din økonomi

Skrevet av:

Henrik Larsen – Målbevisst.no

Den gavmilde lommemannen

Ok, jeg innrømmet at tittelen gir veldig feil assosiasjoner, men tar sjansen på å la den stå.

Problemet jeg sikter til er noe jeg har slitt med i alle år. Og selv om jeg ikke helt kjenner omfanget av problemet, så aner det meg at det er betydelig.

Den gavmilde lommemannen, altså meg, oppbevarer ofte pengene i bukselommen. Beløpet varierer, det kan være noen kroner, det kan være en tjuekrone og noen tiere, alt etter som hvor mye veksel jeg fikk igjen sist jeg tok hull på en pengelapp.

Jeg refererte til mine nøysomme foreldre i forrige innlegg, og det blir jeg nødt til å gjøre igjen. I følge dem kan jeg finansiere en vaskehjelp med pengene jeg legger igjen mellom sofaputer og i stolen forran tv. Små drypp som triller ut av bukselomma, uten at jeg merker noe til det. Beløpene er så små, at jeg savner dem ikke engang, for hvem går og husker på om man har 13, 27, 33, 48kr i bukselommen?

Løsningen på problemet er jo forholdsvis enkel, ta i bruk lommebok. Jeg har en veldig fin lommebok, eller kort/sedel holder, men den har ikke plass til myntene. (snikreklamerer litt for kortholderen, er veldig fornøyd med den: Exentri kortholder ).

Men hvor skal jeg gjøre av mynt? Enn så lenge fortsetter jeg å være den gavmilde lommemannen, men det jobbes med å finne en løsning på problemet.

En generasjon med sveklinger?

Trygde svindelVed utgangen av første halvår mottok hver femte person i yrkesaktiv alder sykepenger, arbeidsavklarings-penger, en uføreytelse eller AFP, ifølge nasjonalbudsjettet for 2011. Det vil si at det er 520.000 mennesker i denne gruppen, en økning på 20.000 personer på ett år. 350.000 av dem er uføretrygdet.

Det er budsjettert med tilsammen 130 milliarder kroner til inntektssikring ved sykdom, arbeidsavklaring og uførhet i statsbudsjettet for 2011. Det er en økning fra 125 milliarder i 2010 og 118 milliarder kroner i 2009.

Til tross for innsatsen mot utstøting fra arbeidslivet er det en kvart million flere nordmenn som mottar uføretrygd, attføring, rehabilitering eller sykepenger i dag enn for 15 år siden. Fremover vil i tillegg antall alderspensjonister øke kraftig i takt med aldringen av befolkningen. I år bruker regjeringen 310 milliarder kroner på finansiering av folketrygden. Hvis antall personer på helserelaterte ytelser i 2010 hadde vært på 2008-nivå, ville utgiftene isolert sett vært rundt 7,5 milliarder kroner lavere.

Og fremover venter regjeringen at utgiftene i folketrygden skal vokse med rundt ni milliarder kroner i snitt hvert eneste år.

– Sykefraværet har økt betydelig fra midten av 1990-tallet. Særlig bekymringsfullt er det at langvarig sykefravær ofte resulterer i varig uførhet, skriver regjeringen i nasjonalbudsjettet.

Med en av verdens høyeste andel av uføretrygdede, har regjeringen i en lang periode isteden fokusert på at Norge har en av verdens høyeste andel av sysselsatte.

– Men det er en stor utfordring at det over lengre tid har vært en sterk innstrømming til varige trygdeytelser, medgir regjeringen.

For å snu denne trenden pekes det på at det er viktig at regelverket utformes slik at det lønner seg å arbeide fremfor å motta uførestønad, slik at den enkelte kan stå lenger i arbeid. Dette virker på meg i utgangspunktet rart, ikke det at jeg synes det skal være en klar fordel å stå i arbeid, men at det skal resultere i at flere velger å stå i arbeid dersom det blir mer lønnsomt? Er det sånn at man kan velge? Mottar man støtte så skal det være fordi man rett og slett ikke er i stand til å utføre et arbeid, ikke fordi det er lønnsomt nok å la det være?

Regjeringen varsler nå en strammere linje, og jobber med uformingen av en ny uføreordning:

Regelverket må derfor utformes slik at det ivaretar hensynet til at det må lønne seg å arbeide fremfor å motta uførestønad. Det er på denne bakgrunn lagt opp til å vurdere om insentivene til arbeid er gode nok, skriver regjeringen.

 

Det som er spesielt urovekkende er at uføreandelen nå er på vei opp i de yngste aldersgruppene. I dag er andelen uføre blant personer over 60 år er på rundt 35 prosent, mens den tilsvarende andelen for personer under 30 år er rundt to prosent.

– Den samlede uføretilbøyeligheten har holdt seg rimelig stabil de siste årene. Det er imidlertid store forskjeller i ulike aldersgrupper. Mens uføreratene blant de eldste har avtatt noe, har det vært en klar vekst blant de yngste. Selv om antallet unge uføre er beskjedent, er denne utviklingen bekymringsfull, skriver regjeringen. Hva er det som gjør at vi er blitt så forferdelig skrøplige de siste årene? Er helsen i så totalt forfall? I så tilfelle burde det jo ikke være noe å bekymre seg for pensjonsalderen etter, det vil ikke være så mange igjen som passerer de gyldene 67 år.

– Gevinstene av pensjonsreformen avhenger av at ikke for mange faller ut av yrkeslivet før de når pensjonsalderen. Dette gjør det enda viktigere å redusere tilstrømmingen til uførepensjon og de sykdomsrelaterte korttidsytelsene i folketrygden. Over 40 prosent av befolkningen er på uførepensjon eller en av korttidsytelsene ved 62 år. Gjennom de direkte trygdeutgiftene og tapte skatteinntekter svekker dette handlefriheten i budsjettet, skriver regjeringen.

Jeg hadde egentlig tenkt å la statsbudsjettet forbigå litt i stillhet, men denne utviklingen synes jeg i høyeste grad er skremmende. Hva kan gjøres for å snu trenden? Det blir feil å redusere i trygdeytelsene for å gjøre det mer attraktivt å jobbe på lik linje som det er feil å øke intensivene for å jobbe (høyere lønninger). Det må sees på alternative måter å friste folk til å ta i et tak for fellesskapet, og siden jeg ikke sitter i regjering og kan snakke fritt så er det en stor andel av den norske befolkning som trenger et hardt spark bak. Ingen skal fortelle meg at en så stor andel som disse tallene tilsier av befolkningen er så syke og skrøplige at de ikke kan stå i jobb, for en stor gruppe handler det om latskap og umoral (hvordan kan man gå dag ut og dag inn med støtte fra de yrkesaktive uten å egentlig ha behov for det?).

Jeg har et eksempel, ei som har vært i jobb i tre år og fant ut at hun ville studere. Siden hun er aleneforsørger sier hun da opp jobben, går arbeidsledig i et halvt år og får da rett til støtte under studieperioden. På spørsmål om hvordan hun kan rettferdiggjøre dette sier hun så kjekt at “Jeg har betalt skatt i 3 år jeg, så det skulle bare mangle at jeg ikke fikk noe tilbake”. Jeg er veldig redd for at mange går med den holdningen, og da hjelper det lite å sette inn reformer og tiltak, det er rett og slett et kraftig spark bak som må til. Det gleder meg å se at regjeringen vil sette inn mer ressurser på å ta trygdesvindel, det er vel anvendte penger for jeg er helt sikker på at det vil bli avdekket store summer som urettmessig er utbetalt.

Til slutt, dette er ikke et angrep på de svakeste og de som rettmessig mottar stønad, det er ikke et innlegg hvor jeg angriper de som faktisk ønsker å stå i arbeid men ikke kan. Dette er kun skarp kritikk til alle de som på en eller annen måte snylter på fellesskapet, og fortsatt sover godt om natten. Jeg øremerker gjerne en stor andel av mine skattepenger til arbeidet med å avsløre trygdesvindel, det er vel anvendte penger. De som jukser setter de rettmessige mottakerne i dårlig lys, de stjeler fra fellesskapet og de eier ikke ryggrad (kanskje det er derfor de ikke arbeider?), sånn vil vi ikke ha det. Skam dere.

Kjenner du til noen som urettmessig mottar stønad? Meld i fra til ditt lokale NAV kontor.

Kilder: VG, VG, Dine Penger, VG,  DN, TV2

Dagens Navn: Svein Richard Brandtzæg

Svein Richard BrandtzægSvein Richard Brandtzæg (født 23. desember 1957 i Haugesund) er konsernsjef i Hydro. Han ble utnevnt til konsernsjef i Norsk Hydro 12. januar 2009, etter at Eivind Reiten valgte å trekke seg fra dette vervet. Han overtok vervet 1. april. Brandtzæg har sivilingeniørutdanning fra NTNU i Trondheim, der han har doktorgrad i kjemi. Han er også utdannet bedriftsøkonom fra handelshøyskolen BI. Han har jobbet i Hydro siden 1979, da han begynte som cellepasser på Søderberg-anlegget på Karmøy. I 1985 begynte han i Årdal og Sunndal Verk, og har jobbet innenfor dette konsernet siden dette.

Han er gift og har tre barn.

Budsjett for privatøkonomi

Legger inn et lite tips til de som leter etter et godt sted å begynne når man skal sette opp et budsjett.

(Jeg har lett mye, og prøvd mange hjelpemidler uten at noen har inspirert meg til å fortsette. Økonomiguidens budsjettmal er helt klart den beste jeg har funnet.)

Regneark fra økonomiguiden.no (.zip fil)

Et godt tips kan være å logge seg inn i nettbanken, og begynne med Januar 2010. Gå igjennom all aktivitet, og før inn utgifter som er faste (Strøm, nrk lisens, forsikringer, årsavgift bil etc). Før opp summen i på de månedene regningen kommer i postkassen. Du vil allerede nå ha fått på plass veldig mye viktig informasjon i budsjettet. Vidre kan du legge inn lønningene du har fått pr. mnd. Da har vi et enkelt bilde over inntekter, og enkelte faste utgifter.
For litt hjelp med postene som omhandler mat, klær etc kan Sifo være til hjelp.

Når første jobben er gjort, har du et fantastisk verktøy og god kontroll på din private økonomi. Dersom man går i minus hver måned, så må man gjøre grep så fort som mulig, slik at man slipper å havne på TV3 i luksusfellen…

syv gylne regler til småinvestorer

Lyst til å investere i aksjer på børs? Aksjeforeningen har satt opp 7 gode regler du bør ha i ryggmargen før du begynner.

Aksjeforeningens regler er som følger:

1.Sett opp klare mål for aksjesparingen din – vær langsiktig
– Mange aksjesparere er utålmodige i startfasen og vil se gevinster. De forsøker å finne neste dagers vinneraksjer. Det er spennende å forsøke og tjene raske penger i aksjemarkedet, men kortsiktighet er alltid forbundet med høy risiko. I mange tilfeller blir utfallet av kortsiktige plasseringer dårlig.

– Vil du spare i aksjer, er det viktig å ha realistiske forventninger til avkastningen. En gjennomsnittsavkastning på 12 til 15 prosent per år er ambisiøst, men et realistisk mål i et langsiktig perspektiv. Klarer du det, dobler du sparekapitalen din omtrent hvert femte år. Er det ikke andre gode grunner for å selge en aksje, bør investeringene ha et perspektiv på minst fem til seks år.

– Langsiktighet betyr likevel ikke at du skal tviholde på investeringer uansett hva som skjer. Faller selskapets markedsandeler eller markedets etterspørsel etter selskapets produkter endres, må det få konsekvenser for vurderingen av aksjens potensial. Salg kan være nærliggende.

2. Invester regelmessig
– Alle vil kjøpe billig og selge dyrt. Problemet er at det er vanskelig å vite når en aksje er billig eller dyr. Mange kaster seg på aksjer som stiger sterkt. Det kan være begynnelsen på noe stort, men det kan like gjerne være en boble drevet opp på ren spekulasjon. Prøv derfor å finne årsaken til kursløftet før du kjøper, du også.

– Investerer du regelmessig, vil du noen ganger oppleve å kjøpe når aksjen er høyt vurdert, andre ganger når den er lavt vurdert. Over tid tilsier dette at aksjekjøpene dine er gjort til en gjennomsnittlig fornuftig pris. Dette, sammen med det faktum at det er uhyre vanskelig å ”time” markedet, er filosofien bak jevnlig sparing.

– Ikke avbryt sparingen i tider med kursnedgang. Det er nettopp da at de gode selskapene er billige. Det mest kostnadseffektive er å bankspare til du har råd til å kjøpe en eller flere hele børsposter i det selskapet du har bestemt deg for. Bruk utbyttet du mottar til å kjøpe nye aksjer.

– I praksis viser det seg nærmest umulig å kjøpe en aksje akkurat når den er på bunn og selge den når den er toppkurs.

3. Kontroller- og spre risikoen
– Langsiktig og regelmessig aksjesparing begrenser risikoen, men det er samtidig viktig at den porteføljen du bygger opp er sammensatt slik at den faktisk innebærer risikospredning.

– En portefølje som består av 10 riggaksjer gir liten risikospredning. Det kalles å legge alle eggene i samme kurv. Porteføljen bør etter hvert bestå av 10 til 15 selskaper i fem til seks ulike bransjer. Da er du mindre eksponert for selskaps- eller bransjespesifikke svingninger. En slik portefølje bygges opp over fire til fem år. Kjøp alltid hele børsposter.

– En spennende aksjeportefølje bør bestå av både SMB-selskaper, store selskaper og børsens blue chips (de største og mest verdsatte selskapene). Porteføljen må likevel aldri bli så omfattende at du ikke til en hver tid har full kontroll på selskapene og porteføljens sammensetting. Alternativet til en privat portefølje, er et aksjefond. Du kan lære mye av å se på aksjesammensetting i et anbefalt aksjefond.

4. Vær forsiktig med å kjøpe aksjer for lånte penger
– Å låne penger til sparing kan virke som en selvmotsigelse. Det skjer allikevel ofte fordi gevinsten som kan oppnås i forhold til egenkapitalen som skytes inn, kan bli formidabel. Men risikoen øker tilsvarende. Det kan lede til store raske gevinster – men også innebære en privatøkonomisk katastrofe.

– Vi vil ikke helt fraråde å kjøpe aksjer for lånte penger, men det er viktig å understreke at lånefinansierte aksjekjøp krever erfaring fra aksjemarkedet. I utgangspunktet bør en lånefinansiert aksjeportefølje overvåkes hver dag. Lånefinansierte aksjekjøp er i sin natur kortsiktige og spekulasjonsdrevne.

– Ved å låne penger til aksjekjøp utnyttes den såkalte vektstangseffekten. Tenk deg at du kjøper aksjer for 100.000 kroner, hvorav 70.000 kroner er lånt. En kursoppgang på 30 prosent betyr at egeninnsatsen har hatt en avkastning på 100 prosent. Vektstangeffekten virker imidlertid begge veier. Faller kursen med 30 prosent, er aksjenes verdi 70.000 kroner. Lånet er uforandret, men egeninnsatsen er tapt. I tillegg kommer selvsagt renter på lånet, enten markedet går opp eller ned.

5. Hold deg godt informert og ikke følg råd ukritisk
– Ved å holde deg informert om de selskapene du eier eller planlegger å kjøpe aksjer i, øker du sjansen for god avkastning.

– Lær deg hvilke faktorer som påvirker selskapets evne til å skape verdier i fremtiden. Det er enklere enn du tror. Les årsrapporter og halvårsrapporter. Les nyheter og rapporter om selskapet. Børsnoterte selskaper har plikt til å gjøre all relevant informasjon tilgjengelig for alle og enhver samtidig.

– Informasjon finner du bl.a. på selskapets hjemmeside. Bruk derfor internett flittig. Internett er også en god kilde til informasjon om bransjen, markedsforhold, konkurrenter og andre forhold det kan være nyttig å kjenne til.

– Lytt gjerne til råd fra andre, men ikke følg dem ukritisk. Utvikle dine egne synspunkter og fremtidsbilder. Husk at det er kun deg selv som merker konsekvensene ved å ha fulgt dårlige råd.

– Den som trekker ut informasjon fra ulike kilder har dannet seg et godt beslutningsunderlag. En hovedregel: kjøp aldri noe du ikke forstår!

6. Lag din egen analyse
– Kjøp ikke aksjer i selskaper du ikke kjenner, ikke har undersøkt nærmere eller ikke forstår forretningsideen til. Aksjonærforeningen anbefaler deg å lage din egen analyse av både selskapet og aksjen.

– Let etter selskap med stabil og positiv utbytteutvikling. For eksempel, har man et mål om at det investerte beløpet skal dobles etter fem år, må den årlige verdistigningen ligge på 15 prosent.

– En skikkelig gjennomarbeidet fundamentalanalyse kan være gull verdt. Dette er en metode hvor du gjør en vurdering av aksjen gjennom en analyse av selskapets økonomiske situasjon, avkastningsmuligheter (resultatvekst) og fremtidsutsikter. Her brukes historiske tall om selskapet, nøkkeltall og makroøkonomiske forhold.

– Sammenlign din egen analyse med ekspertenes. Begynn med det enkle og avanser etter hvert som du får erfaring med å analysere. Da blir det også mer interessant og fruktbart å lese andres analyser.

– Bruk samme metoden på børsens nykommere. Å være med fra starten av en børsnotering er ofte veldig spennende. Studer introduksjonsprospektet og gjør deg opp din egen mening om du tror dette er en fremtidig vinner.

7. Sett opp regler for når du skal omplassere – og følg dem!
– Aksjekurser kan lett utvikle seg på en måte du ikke hadde regnet med. I stedet for passivt å følge med kursutviklingen, kan du sette opp egne regler for når du skal selge. En aksje som utvikler seg veldig positivt kan for eksempel lett bli for dominerende i porteføljen. En regel kan derfor være at du selger ut en del dersom aksjen utgjør mer enn 20 til 25 prosent av porteføljens verdi.

– Det er lettere å kjøpe aksjer enn å skille seg med dem. Sett derfor gjerne opp en regel som tilsier at en aksje skal selges – uansett – dersom kursen har falt med for eksempel 25 prosent. Slik kan du minimere de største tapene. Muligheten for en snarlig oppgang etter et betydelig fall er ofte liten.

– Et aksjemarked faller ikke kraftig bare fordi aksjekursene har steget mye, men også fordi fremtiden ser mørkere ut. Når fremtidsutsiktene endres, er tiden moden for å se hvordan selskapene i porteføljen kan forventes å utvikle seg. Å skifte ut en aksje eller to kan fort bli resultatet.

Kontoplan

Jeg har etter tips fra en god venn gjort om på min kontoplan i nettbanken.
Jeg hadde to kontoer, dette er nå blitt til 4.
1) Brukskonto med kort
2) Lønnskonto

3) Bufferkonto
4) Utgiftskonto

Tidligere kom lønnen inn på Brukskontoen med kort. Dette er nå endret, slik at lønnen kommer inn på lønnskontoen. Derifra overfører jeg nok penger til utgiftskontoen (her ligger alle faste trekk til lån, faste utgifter etc). Dette overføres samme dag som lønnen kommer inn.

I tillegg overfører jeg 1500,- inn på brukskontoen med kort. Dette overføres hver uke, og skal dekke mat og andre lommepenger.

Det vil nå være igjen en god slump penger på lønnskontoen. Disse vil ved månedsslutt overføres til bufferkontoen. Bufferkontoen bør bygges opp til minst en mnd’s lønn, og det vil ta meg i overkant av 4 mnd å nå dette målet.

MEN… dersom jeg ved hjelp av grepene jeg skrev om i tidligere post kan tjene inn minst 50 kr pr dag ekstra, vil jeg nå dette målet på mye kortere tid.

Altså er mitt første mål å bygge opp bufferkontoen så fort som mulig, før jeg begynner å foreta ekstra innbetalinger på eksisterende lån.

En feil veldig mange begår

Ikke sett lønn inn på brukskonto! For de aller fleste kan det være fornuftig å opprette to konti til dagligbruk. En for forbruk og en for regninger og faste utgifter.

Lønna bør faktisk komme inn på regningskontoen, ikke «brukskontoen» (forbrukskontoen). Faste trekk til boliglån, forsikringer, fellesutgifter, kabel-tv etc. kan gjerne avtales dagen etter lønningsdag, så er du sikker på at de blir dekket. Deretter lager du et fast månedlig/ukentlige trekk til brukskontoen for løpende forbruk: mat, klær etc. (se budsjett). Uansett må det være nok igjen på regningskontoen til å dekke de faste kostnadene.

Nettbanken har gitt oss et veldig godt verktøy, en kan enkelt se hva som ligger til forfall, og hvor mye man har igjen når måneden er over. Det viktigste er likevel å få pengene bort fra brukskontoen, det er fort gjort å glemme at en regning ligger til forfall når man drar kortet.

Jeg har tidligere omtalt min kontoplan

Kairo – En by på randen av kollaps

KairoJeg var ei uke i Kairo, i forbindelse med jobb. Dette var en tur jeg hadde sett fram til, for det var satt av en halv dag til å se pyramidene. Vi har vel alle et forhold til pyramidene, der de hever seg opp av ørkenlandskapet. I tillegg skulle jeg få se Sfnixen, som i tillegg til Charging Bull er en av mine klare skulptur favoritter.

Mitt møte med Kairo ble som storbymøter flest, men kaoset på flyplassen var ikke så galt som jeg hadde fryktet. Taxituren inn til hotellet derimot var det første tegnet på hva som skulle prege uken i Kairo. Trafikk. Kaos. Mennesker over alt. Turen fra flyplassen og inn til hotellet var ikke lang, jeg antar ca 2 mil, men turen tok nær 1,5 time. Nå ankom vi på  kvelden, så trafikke var visst ikke så gal.

Kairo er stor. Faktisk er Kairo afrikas største by, både i antall innbyggere og areal. Og det bærer den preg av. Hvor mange som bor i Kairo er ikke godt å si, men tallet veksler mellom 16 og 30 millioner. Enorme deler av byen består av høyblokker, identiske og pregløse, og gatene har ingen navn. Det å skulle gjemme seg i Kairo må være verdens enkleste oppgave. Her kan du flytte inn i et hus uten nummer, i en gate uten navn, i en bydel kun innbyggerne besøker.

Fram til 1952 hadde egypt en konge. Og i følge flere av de jeg snakket med på turen ble gatene vasket med såpe en gang i året under kongens styre. Det er det ingen ting som tyder på i dag. Kairo må være en av de mest skittene byene jeg har besøkt på lenge, alt flyter og det hersker et kaos og rot i alle deler av hverdagslivet. Trafikken som jeg fikk en prøvesmak på den første dagen, forværret seg, og rush hour viste seg å være 24/7. Selv midt på natten sto trafikken nesten stille, og sneglet seg fram.

Trafikk kaosTrafikken er i seg selv verdt et avsnitt. I utgangspunktet er det fire felter i hver rettning, disse er forsøkt delt opp med hvite skillelinjer. Problemet er at det til en hver tid ligger 6-8 biler i bredden, og alle  har et stort ønske om å ligge i en annen fil enn den de ligger i. Det snegler seg som en orm fra høyre til venste, med millimeter presisjon. Det tutes og blinkes med lysene, selv om alle som er tilstede må forstå at det rett og slett ikke er mer plass å flytte seg på. Det finnes svært få biler som ikke ser ut som de kommer rett fra hugger’n. Bulkete og fulle av rust. Trafikken gjør det å skulle bevege seg rundt i kairo til en tolmodighetsprøve, og følgelig er det nesten håpløst å planlegge feks et møte.

For å bøte på problemene er myndighetene i gang med å bygge “new cairo” (dette er faktisk navnet på utvidelsen). New Cairo skal ha som oppgave å ta vekk noe av presset mot sentrum, og de mest befolkede områdene. Den nye byen ser litt spøkelsesaktig ut, der den ligger omgitt av sand, med høyblokk kolosser uten veiforbindelse. Men at dette må til, er det ingen tvil om, for Kairo slik den fremstår i dag, er en by i kollaps.

En annen ting som skuffet meg med Kairo var pyramidene. Ikke pyramidene i seg selv, det er massive og imponerende byggverk, og med tanke på hvor lenge de har stått der, så blir man målløs. Det som skuffet meg var at Kairo er bygget helt inn til pyramidene. Bare 100 meter fra dem ligger handlegater og hus. Jeg hadde sett for meg at de lå som erverdige kolosser alene, omgitt av sanddyner. At den skiferen som tidligere kledde pyramidene og gjorde dem glatte er tatt til å bygge kairo kan man vel ikke si noe på, sånn i ettertid. Men synd, det er det.

Dette ble ikke en utdypende artikkel om Kairo. Det ble rett og slett bare mitt inntrykk av å ha vært en uke i en av verdens tettest befolkede byer. Og nettopp det er Kairos problem, det er for mange innbyggere. Og når en ser på Kairo, og hva befolkningsveksten gjør med en fantastisk by, så understreker dette min tidligere påstand; Befolkningsvekst er vår desidert største utfordring!

Den vonde følelsen

Jeg har et ganske så anstrengt forhold til kredittkort, ganske enkelt fordi jeg selv har vært dum nok til å havne i fellen. Om ikke annet for å minne meg selv på hvordan det føles, tenkte jeg å dele litt erfaringer her.

Fra før visste jeg at kredittkort og “kjøp nå, betal om 6 mnd’er” var en uting. Høy rente, og dårlig økonomi. Og jeg klarte meg lenge uten å falle for fristelsen. Det første som fikk meg ut på glattisen var når jeg på grunn av jobben skaffet meg et kredittkort som jeg brukte på jobbreiser. Dette var supergreit, fordi jeg fikk dekket inn igjen forbruket når reiseregningen ble levert. Det andre var når jeg byttet bank for å få bedre rente på lån. Jeg fikk da en totalkunde konto, med tilhørende mastercard. Og i seg selv så burde ingen av disse hendelsene føre til noe elendighet. Jeg klipte til og med mastercard’et i stykker så fort jeg fikk det fra den nye banken…

Så, hvor gikk det galt? Første gang det gikk galt var når jeg begynte å bruke kredittkortet som jeg hadde tiltenkt å bruke på jobbreiser, til også å betale for bensin til bilen. Ikke så mye, og i starten betalte jeg alltid inn det jeg hadde brukt når jeg fikk lønn. Så kom det noen tøffe måneder, med mye regninger, og bensinpengene ble nedprioritert. Sakte, men sikkert, vokste beløpet jeg skylte. Dette kortet hadde ikke mer enn 20K i kredittgrense, men det taket ble nådd.
Den andre gangen var det kortet jeg klipte. En skulle tro en var trygg? Hvor gikk det galt?
Jo, det gikk galt når jeg oppdaget at man kunne overføre fra kredittkontoen, direkte til lønnskontoen. Ikke så store beløp, men litt hver mnd fordi forbruket var større enn inntekten. Det var her man bør stoppe og løse underskuddet, i stedet for å velge enkle løsninger.

Lang historie kort, kredittgrensen på 75K ble nådd etter noen år. Det røyk en vaskemaskin, en TV, noen høye strømregninger etc.

Det med kredittkort og forbrukslån er SKUMMELT, og det er det jeg skal fram til med dette. Hvorfor er det så skummelt? OK, jeg skal prøve å forklare det enkelt ved å referere til min egen erfaring.

Jeg tjener ok, og jeg liker ikke å skylde penger. Så hver eneste måned betalte jeg inn så mye jeg følte jeg klarte på kredittkortene. Dette gjorde jeg til forfall, altså ganske tidlig i mnd. På slutten av måneden var kontoen tom, og jeg måtte ofte ta noe av det jeg hadde betalt inn, ut igjen. (Med solide gebyrer I might add..) Rentene alene på kredittkortene var høye nok til at de gjorde et solid innhogg på kontoen.

Ved å kutte alt av unødvendige utgifter klarte jeg sakte men sikker å betale ned på kortene, fra 75K til 60K, fra 60K til 50K, fra 50K til 40K. Ting går den rette veien. Vi snakker nå år med sparsommelig livsstil, for å kunne betale inn så mye som mulig.

Hva skjer? Jo, det som må skje. Et kjøleskap går i stykker, en fartsbot, restskatt etc. Jeg må ta fra kredittkortet igjen. Fra 40K til 50K, fra 50K til 60K.. Hele tiden betaler man en vanvittig høy rente, så selv om man betaler så mye man kan, så går bare noe av det til faktisk å redusere gjelden.

Kredittkort og forbrukslån er i mine øyne kun for de som har veldig mye penger på konto, de med stålkontroll på økonomien sin, eller de med en stor inntekt (altså de som absolutt ikke trenger forbrukslån, og kan bruke kredittkort fordi de alltid betaler det ned innefor de 30 dagene med kreditt).

Hva gjør man når man har havnet i denne honningfellen? Hva gjorde jeg?
1) Jeg tok opp et forbrukslån for å samle kredittkortgjelden på et sted. Litt lavere rente, men gjelden minket sakte.
2) Jeg håpet i det lengste at jeg fikk igjen gode penger på skatten, og jeg brukte nesten alle feriepengene til å betale ned på gjelden. Altså veldig lite ferie.
3) Jeg leverte lottokupongen hver lørdag.

Hjalp dette? Nei, ikke veldig mye.
Det som forandret alt, var når mine foreldre med bekymret mine, lurte på hva jeg brukte alle pengene mine på. De så jo at jeg aldri unte meg noe, de så jo at jeg ikke tok meg ferie, og de forsto rett og slett ikke hvor pengene tok veien. De lurte til og med på om jeg hadde begynt med narkotika, for det kostet visst mange penger hadde de hørt. Jeg innrømmer gjerne at jeg skammet meg forferdelig, og avfeide dem med unnskyldinger om ditt og datt. Etter en ukes betenkningstid innrømmet jeg at jeg hadde endel kredittgjeld, og at jeg gjorde så godt jeg kunne for å bli kvitt den. Jeg forklarte dem, omtrent som jeg har gjort her, hvordan man betaler seg ned, at ting skjer, og at gjelden igjen øker. Vi ble enige om at et privatlån (ja, jeg er priviligert), ville hjelpe på situasjonen. Jeg betaler fortsatt veldig mye hver måned, og jeg kan fortsatt ikke unne meg noe, men alt jeg betaler går til nedbetaling! Det er ikke en bank som stikker av med 40% av innbetalingen i renter.

Jeg velger å tro at dette ikke er en unik opplevelse av kredittkort gjeld. Jeg velger å tro at jeg tross alt har et fornuftig forbruk. Jeg velger å tro at andre kan ha nytte av å lese dette. Jeg har aldri hatt en regning som har gått til inkasso. Jeg har aldri hatt betalingsanmerkninger. Og jeg betaler alltid regningene først.

Nå er det meste av kredittkortgjelden betalt. Jeg har penger til overs hver måned. Den berømte bufferen alle snakker om at er så viktig vokser hver eneste måned. Og selv om jeg som nyetablert har mye gjeld, føler jeg at jeg nærmer meg økonomisk frihet. Det viktigste for meg er likevel at jeg sover mye bedre om natten. Og jeg har tidligere sagt at det er en ting som er værre enn kjærlighetssorg, og det er pengeproblemer… Om dette stemmer vet jeg ikke, men begge deler tar i hvertfall nattesøvnen fra en.

Hvis jeg skal konkludere, så ser jeg på kredittkort og forbrukslån som fristende honningfeller, de er over alt, og man blir bombardert med tilbud og reklame. Man kan ikke engang fylle bensin eller handle mat, uten at man får tilbud om å handle på kreditt. Dette er, og kommer til å bli, et enormt samfunnsokonomisk problem. Det minste makteliten kan gjøre er å innføre strengere kontroll, og beløpsgrenser som folk kan håndtere.

Det var dagens hjertesukk.

Ønsker du refinansiering av dine lån?

Har du mistet all kontroll og trenger hjelp?

“Gjeldsslaver blir gjort til underholdning på tv. Vi får kun se noen få…” (Luksusfellen på tv3, pengeskolen)