Sand i maskineriet

FagforeningJeg har behov for å skrive litt om fagforeninger i dag. Fagforeningene har opp gjennom tidene gjort en kjempejobb for å sikre abeidstakere gode arbeidsforhold, og sørge for at den jevne arbeider også har mulighet til å stå opp mot mektige arbeidsgivere. Med dette sier jeg allerede fra start at fagforeningen har en viktig rolle, slik at det ikke er tvil om min mening om det.

Grunnen til at jeg ønsker å skrive litt om fagforeninger er mine møter med diverse foreninger i mitt aktive arbeidsliv. Den har desverre kun vært negativ. Jeg er selv Nito medlem, men har aldri jobbet i en bedrift hvor Nito har stått sterkt nok til at det har vært egne Nito-grupper. Nito for meg er derfor en forening jeg støtter gjennom min kontigent, drar nytte av forsikringer og som jeg vet jeg kan kontakte dersom jeg havner i en tvistesak. Også fører jeg det opp på ligningen slik at jeg får fradrag en gang i året. Men ut over dette forventer jeg ikke annet av Nito enn at de setter de store sakene på dagsorden.

Mitt første møte med fagforening var i min første jobb, det var en produksjonsbedrift hvor “klubben” sto sterkt. Sent i November ble jeg kontaktet av klubben, og de lurte på når jeg skulle ta ut egenmeldingene mine. Jeg var et eneste stort spørsmåltegn. “Jeg har ikke noen planer om å bli syk, hvis det er det dere lurer på?”. “Nei, det var helst for å støtte de som var mye syke, slik at antall egenmeldinger ikke ble redusert”. Jeg tok ikke ut noen egenmeldinger, jeg ble ikke syk, men dette var mitt første møte med fagforeningen. Når bedriften senere måtte permittere så var det foreningen selvsagt sterkt involvert. Dette var en produksjonsbedrift, i Norge, og det må jobbes hardt for å opprettholde effiktivitet slik at prisene kan være konkurransedyktige. Klubben gjorde en kjempejobb for sine medlemmer, slik de hadde gjort i alle år tidligere. Resultatet var at bedriften nå besto av en veldig stor gruppe seniorer, som var vant til å gjøre ting slik det ble gjort i 1985, og som helst ikke ville ha noen forandringer. Det sørget klubben for at de ikke fikk. Alle nye hoder, med nye tanker og pågangsmot, ble permitert. Bedriften levde i ett år til. Jeg sier ikke at bedriften hadde overlevd lenger dersom det var en viss grad av fornying i bedriften, men det var helt klart hvor flaskehalsene i produksjonen lå. Jeg prøvde å bøte på en flaskehals mens jeg fortsatt var ansatt, varene jeg skulle teste hopet seg opp på stasjonen før. En hel time fikk jeg lov å hjelpe til å skuffe igjennom varer slik at produksjonen kunne fortsette. Så kom klubben. “Hvilken stillingskode har du?”, “vel, jeg er ingeniør”, “Da har du bare å komme deg tilbake til ingeniørene, her er det klubben som har ansvar. Jobben gikk ut på å skru sammen to komponenter før de skulle testes. Men det fikk jeg ikke lov til å hjelpe til med. Dette viser hvor stor makt en fagforening kan få, og hvilke skader de kan gjøre dersom agendaen ikke er rett satt. I denne bedriften var det et klart fiende forhold mellom klubben og ledelsen, og tydligvis de som ikke var medlemmer i klubben.

Siden den tid har jeg byttet jobb flere ganger, og jeg har ikke kommet bort i flere sterke foreninger, annet enn at en forening en gang forhandlet lønn på vegne av min stillingsgruppe.

I går var jeg på et veldig interessant seminar. Det var datatilsynet, skatteetaten og El./It-forbundet som holdt foredrag om innføring av elektronisk kjørebok i bedriftene.

Datatilsynet var klar i sin sak, arbeidsgiver som eier bilene (yrkesbil), har full rett til å se hvor bilene er til enhver tid og kan sågar (dersom det ikke legges til rette for det), sammenlikne kjørelistene med timelistene. Dette overrasket meg, jeg ville tro at dersom man sammenliknet kjørelister med timelister og fant store avvik, så kunne man ikke benytte dette overfor den ansatte. Men det kan man altså.

Skatteetaten var på scenen og sa som så at det er ikke plikt å skrive kjørebok, men all kjøring må dokumenteres. Om vi valgte å kalle det for kjørebok, kjørelister, en gul lapp, A4 eller elektronisk kjørebok spilte ingen rolle for dem, men ALL kjøreing måtte dokumenteres. Men det var altså ikke påbudt å skrive kjørebok etter loven. Deretter gikk hun igjennom hvilke konsekvenser det ville ha for arbeidstaker OG arbeidsgiver dersom man fikk bokettersyn, og ikke kunne fremlegge dokumentasjon på hvor bilene hadde vært. Etter loven skulle dokumenteringen av kjøringen være så god at man skulle kunne sette seg i bilen, kjøre etter kjøreboka, og få eksakt samme antall km på triptelleren. Men kjørebok var altså ikke pålagt.  Konsekvensene for ikke å kunne dokumentere kjøringen var så store, at de vil kunne slå et firma konkurs, og sette den ansatte i stor gjeld.

Fra El./It-forbundet var det en representant som skulle si litt om forbundets syn på saken. Hun startet med å si at hun IKKE anbefalte medlemmene å godta elektronisk kjørebok, det var nemlig ikke påbudt. Hun nevnte at den enkelte ville føle seg overvåket, og at det kunne være ubehagelig dersom den ansatte feks ikke overnattet hjemme, men hos en elskerinne. Videre var det mye om at arbeidtaker føler seg overvåket og mistenkliggjort, og at El./It-forbundet hadde som mål om å helle sand i maskineriet. Da fikk jeg flashback til mitt første møte med fagforeningen. Helle sand i maskineriet? Som ansatt i en bedrift har jeg som mål, hver dag, å smøre maskineriet. Jeg ønsker at firmaet mitt skal gjøre det best mulig, jeg vil være en del av en vellykket bedrift, dessuten får jeg lønn hver måned fordi jeg har gjort en god jobb for firmaet. Hvis man da skal ha en fagforening som heller sand i maskineriet, så vil jo dette ramme meg direkte? Sakens kjerne her er altså elektronisk kjørebok, den registrerer hvor du starter en tur, og hvor du avslutter (husk, dette er firmaets bil, en yrkesbil som man låner for å utføre sitt daglige virke). Alternativet er å skrive for hånd. Jeg ville tro at det var i alles interesse, med tanke på straffeskatten, at dette arbeidet ble gjort nøyaktig og automatisk? Men El./It-forbundet ønsket å være sand i maskineriet, slik at deres medlemmer hver dag må skrive for hånd alle startadresser, alle stoppadresser, antall km etc. Gjør de ikke det, risikerer de en straffeskatt som tar feriepenger og bonuser ++ ved et bokettersyn. Hvordan kan en fagforening være så bombastiske i sin motstand med noe som kommer deres medlemmer til gode? Ja, de må finne seg i at bilen ikke kan brukes privat, det er tross alt ikke lov, men bortsett fra det så sparer det dem bare for masse arbeid og en risiko. Ingen av forbundets medlemmer benytter selvsagt bilen privat, men verdt å merke seg er at drivstoff forbruket i bedrifter som innfører kjørebok ofte faller med 20-25%.

Jeg skjønner at fagforeningene har en viktig rolle, men som med politikerne, pass på så ikke det utvikles en fagforeningsforakt. Velg kampsaker som lar seg forsvare, det blir håpløst å stå i bresjen og skulle argumentere mot et system som ivaretar både arbeidsgivers interesser, arbeidstakers interesser, oppfyller kravene fraskatteetaten og oppfyller datatilsynets krav?

Nå er dette en enkelt sak, og et enkelt forbund, men jeg håpet og trodde at verden var gått videre fra den dagen jeg som nyansatt og nyutdannet ble bedt om å ta ut egenmeldingene mine i solidaritet med de syke i bedriften. Med slike holdninger vil aldri Norge bli konkurransedyktige i markedet, og mange bedrifter vil få store problemer med å få lønnsom drift.

Hvor vil jeg med dette? Egentlig bare stille spørsmålstegn ved fagforbudenes rolle, utifra min erfaring snakker de i hvertfall ikke min sak. Sand i maskineriet tror jeg ingen er tjent med.

Share/Bookmark

Comments are closed.